Bildesterke eventyr

Bildesterke eventyr

Hva skjer etter at en typisk Überantologi-sjangernovelle er slutt? Tor Engdal prøver å gi oss et svar med Lapskaus: Biff Tartar og Hønsesuppe.

Boka er en videreføring, eller rettere sagt, en ekspansjon av tegneserienovellen «Biff Tartar» fra antologien ÜberFantasy (2015). I denne historien fulgte vi en typisk eventyrhelt i en typisk «high fantasy»-verden med magi og fantasivesener. Etter et spesielt oppskakende møte med en forførerisk, men pervers og kannibalistisk heks, lider han av post-traumatisk stress, og har problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet. Aller verst går dette ut over kona hans. Det var en typisk Überantologi-fortelling, med en original vri på en konvensjonstung sjanger.

Men historien åpnet for en mulig oppfølger, som Tor Engdal har valgt å kalle «Hønsesuppe». Her følger vi kona når hun selv konfronterer fantasivesener av mer eller mindre fiendtlig art. «Lapskaus» samler disse to historiene til et slags hele.

Tor Engdal er mer visuell i sin fortellerstil enn de fleste norske serieskapere. Da han først og fremst er animatør, tenker han mye på lys, skygge og fargesammensetninger, Dette gir serierutene i «Lapskaus» en tredimensjonal følelse som er ganske uvanlig i norsk sammenheng, og estetisk behagelig. Fordi han også er opptatt av å fokusere på bildene, er tegneserien svært sparsom med dialog. Å lage fullstendig ordløse tegneserier er en utfordrende oppgave. Engdal har lagt seg på en mellomting i «Lapskaus» der handlingen er preget av «animasjonstenking», med vekt på bevegelser, nærbilder og ansiktsuttrykk, mens han fortsatt benytter visse anledninger til å gi oss innblikk i karakterens tenking og til og med sjelsliv, gjennom dialoger eller for den saks skyld indre monologer.

Et potensielt problem med dette, i alle fall for undertegnede når jeg leste serien, er at det er lett å henge seg opp i betydningen av ord når det er så få av dem. På et tidspunkt forekommer en replikk som «Tenk på alt smågodtet vi kan få for dusøren». Dette er en merkelig tøysete kommentar i en serie som ellers behandler sitt eget drama med relativt alvor. Ja, jeg vet det er smålig og feste seg ved en enkelt replikk på den måten, men den bryter for mye med tonen i serien. Forsøkene på humor er få, og faller flatt. Unntaket er de makabre og kinky flashbackscenene med heksa, som er såpass gode mest fordi de er utelukkende visuelle.

For på feltet grafisk fortelling får Tor Engdal til mer enn bare effekter. Begge historier har en nøye uttenkt logikk, og de fleste detaljer viser seg å gå inn i en større sammenheng med tsjekovsk presisjon. Måten han bruker folkloristiske elementer på uten å havne i en nasjonalromantisk klisjefelle, er også rosverdig. Ideen og konklusjonen bak «Hønsesuppe» lever imidlertid ikke opp til oppbyggingen. Ide og konklusjon bak «Lapskaus» er mer troverdig, men det er fordi den opprinnelig var laget som en kort og svært poengtert novelle, i motsetning til den mer ambisiøse oppfølgeren. Uten å bruke for mange sider var serieskaperen muligens nødt til å velge mellom en historie som føles komplett, og et nesten purt grafisk, attraktivt inntrykk. Engdal valgte det sistnevnte.

 

Lapskaus: Biff Tartar og Hønsesuppe
Av Tor Engdal
ISBN:  978-82-93254-23-2
96 sider
200 kr.
Überpress

 

Les også:
Intervju med Tor Engdal

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *