Det sterkeste kallet

«O bli hos meg» av Lene Ask er en sår dokumentarisk bok om ti menneskers barndom i den norske misjonen. Felles for dem alle er den smertefulle adskillelsen fra sine foreldre, og opplevelsen av å ikke
høre til noe sted.

«O bli hos meg» følger et enkelt konsept. Korte utdrag fra intervjuer gjort med tidligere misjonærbarn er satt sammen med svart-hvite illustrasjoner, som virker å delvis være basert på ordentlige fotografier fra disse menneskenes barndom, og delvis på Lene Asks fantasi, der hun tegner frem nye situasjoner, landskap og mennesker. Dette kunne vært et evighetsprosjekt. Oppsettet er såpass enkelt, og historiene så interessante, at man kunne fortsatt å lese denne typen bok flere hundre sider til ende. Faktisk er det litt som å scrolle gjennom memes eller bilder på Instagram, og man får aldri nok.

Leseren får bli kjent med ti mennesker, som hver bærer på sin egen del av den norske misjonshistorien. Der møter vi blant annet søstrene Berit og Elisabeth, som var borte fra foreldrene sine i hele åtte år, Kristin som snakket kinesisk bedre enn norsk, Marianne som selv ble voksen og mor i misjonen, og Liv Kristin som ble utsatt for seksuelle overgrep av husfaren på misjonsskolen, som gikk gjennom en lang og smertefull prosess for å få oppreisning fra misjonsorganisasjonen, for så å tape i retten.

Innimellom barndomsskildringene kommer korte sekvenser med informasjon om norsk misjons historie. De tilhørende tegningene har farger, enklere strek, og fungerer mest som informative illustrasjoner. Som motsetning er bildene av misjonærbarna tegnet med mere uttrykk, følelser, skygger, og med en annen teknikk som ser ut som en blanding av akvarellmaling med mere definerte pennestreker. Kanskje er den visuelle kontrasten en slags kommentar til norsk misjons egen fremstilling gjennom tidene, med solskinnshistorier om evig frelse i tropene og det store oppdraget for Gud.

Tårene kom allerede i første kapittel, som handler om søstrene Berit og Elisabeth. Mot slutten av kapittelet får vi lese om søstrene som skal gjenforenes med foreldrene etter åtte år fra hverandre. Dette fremstår som en fullstendig scene. Her har Ask gått inn i situasjonen og tegnet flere øyeblikksbilder, trikken foreldrene skulle komme med, blikket til faren da han så dem igjen, klemmene på trikkeholdeplassen. Dermed får leseren lov til å bli i situasjonen, lov til å dele gjenforeningen med søstrene, og med foreldrene. For meg er dette den sterkeste delen av boka, og jeg skulle ønske at Ask hadde tegnet flere lengre scener fra de andre misjonærbarnas fortellinger. Det må finnes uendelige mange historier og anekdoter fra intervjuene som kunne blitt sterke scener.

Ikke desto mindre finnes det mange små og virkningsfulle øyeblikk i boken. Et fint eksempel er historien om Marianne på Madagaskar, som dro tilbake i voksen alder for selv å være misjonær. To illustrasjoner ved siden av hverandre viser hvordan hun sitter på en seng, først som voksen, deretter som barn. Hun og mannen ble plassert på gjestehuset, som pleide å være misjonsskolen hun gikk på som barn. Da kom minnene tilbake og hun klarte ikke å være der, noe som fikk henne til å innrømme overfor seg selv at barndommen nok ikke var like lykkelig som hun trodde . Et annet eksempel er i historien om Liv Kristin, som på skolen ble utsatt for seksuelle overgrep av husfaren. En logg ble skrevet om hvordan et møte mellom noen sentrale voksenpersoner, inkludert husfaren, ble arrangert i etterkant av anklagelsene. To illustrasjoner viser kun foldede hender, med underteksten: «I loggen står det at de ba sammen, og at overgriper ble tilgitt.»

Tittelen «O bli hos meg» er rørende i seg selv, som er tittelen på en gammel salme, samtidig som det indirekte er barnas bønn til foreldrene sine. Bli hos meg, ikke reis i fra meg. For det er dette som er det smertefulle i alle disse livshistoriene, å bli forlatt, at kallet fra Gud og misjonen står sterkere enn kjærligheten til et barn. Mange har gjennom tidene opplevd å være adskilt fra foreldrene sine i ung alder. Ofte var det på grunn av økonomi, noe som var uunngåelig for noen familier, men foreldrene til misjonærbarna hadde et valg, og barna ble ikke valgt. Barna ble outsidere i sin egen familie. De ble også outsidere i det landet de bodde i, for de kunne ikke gå på den lokale skolen, og når de vendte tilbake til Norge for å få høyere utdanning, så ble de outsidere der også, og til slutt også outsidere i misjonsorganisasjonen, da solskinnshistoriene uteble.

Til sist er det viktig å nevne at boken er laget uten fordømmelse. I hvert fall svært lite. Både de informative delene om norsk misjonshistorie og misjonærbarnas egne beretninger er respektfulle og ømme. Det er sterkt å lese at Polla ikke vil definere sitt opphold på Madagaskar ut i fra kokken som voldtok ham og at han mener misjonsorganisasjonen har gjort opp for seg. Eller Marianne som skjønner at foreldrene og misjonen gjorde så godt de kunne, og sier selv: «de ikke skjønte rekkevidden av hva de holdt på med.[…]Misjonsprosjektet er noe misjonærbarna må leve med resten av livet. Men også misjonsorganisasjonen har et traume de må forholde seg til som en del av sin identitet og historie.»