Har nå patriarkatet egentlig falt?

Med «Patriarkatet faller» har Marta Breen og Jenny Jordahl levert en fargerik bok med mangfoldige karakterer og underholdende historier. Tittelen gir et indirekte løfte om å forklare hvordan og hvorfor patriarkatet faller. Løftet blir dessverre ikke innfridd.

Boken består av et virrvarr av historier og sekvenser. Overganger mellom kapitlene og temaene kunne ha vært en samtale mellom to mennesker, der den ene assosiasjonen følger den andre. Det kunne ha fungert hvis det var mere konseptuelt gjennomtenkt, men her forsvinner de mange historiene og anekdotene i hverandre og dybden går litt tapt på veien. Illustrasjonene er fine, med deilig fargebruk og enkle tablåer. Detaljnivået er balansert og ansiktene uttrykksfulle. Ofte er illustrasjonene morsomme, og det løfter boken opp. Tidlig i boken får vi se Jordahls tolkning av Freuds penismisunnelse, og det får en til å trekke på smilebåndet.

I siste halvdel er det en sekvens om Goethe. Den virker malplassert i denne boken. Hele åtte dyrebare sider vies til Goethe og to av verkene hans, blant annet «Faust». Hvorfor er denne sekvensen med i boken? Er det kun for å indirekte poengtere at de fleste genierklærte personene gjennom historien er menn? I så fall er Goethes sekvens unødvendig, hvor underholdende den nå enn er. Tidligere dukker også Woody Allen opp, kun for å vise hvor selvsentrert og teit han er. Her virker det som om Woody Allen blir storeslem fordi han ikke mener at hans kone har forandret ham, og dette blir brukt som et eksempel på «the male gaze». Jeg sliter med å forstå det. Er ikke «the male gaze» et begrep fra filmkritikken? Det er ikke Allens filmer som blir diskutert, men hans selvsentrerte tilnærming til sin kone. Det mannlige blikket i filmens verden er et viktig tema, og det fortjener absolutt sin plass i denne eller andre bøker. Som berømt filmregissør kunne Woody Allen ha fungert som inngangsdør, men i akkurat denne konteksten ble det merkelig.

Til tross for en noe rotete struktur har boken mange godt fungerende, enkeltstående sekvenser, den om Goethe inkludert. En kan trekke frem kapittelet om Mary Wollstonecraft, som er både informativ og rørende når den siteres fra faktiske brev skrevet av og om Wollstonecraft, bruker sekvenser med fargetema, og portretterer henne som et spøkelse for ettertidens kvinnerettighetsforkjempere. Vel så interessant er fortellingen om dronning Kristina, som ikke var interessert i giftemål eller jåleri og dermed fikk rykte som hermafroditt, og det vanvittige påfunnet om å åpne graven hennes tre hundre år etterpå for å finne ut om hun faktisk var det. En annen guffen detalj er historien om hvordan franske Charlotte Corday ble obdusert for å fastslå hennes status som jomfru eller ikke, briljant vist med blodige obduksjonsverktøy i et blodrødt lys. Slike anekdoter om helt sinnsyke og tidvis latterlige ting gjort mot kvinner er boken full av, og det er vel en utømmelig brønn, dessverre.

Det brukes noe tid i starten på å ramse opp slemme sitater om kvinner fra vår vestlige kulturs mest oppskattede filosofiske stemmer, primært menn. Her ligger nøkkelen til å forstå patriarkatet, men det vies ikke stor nok oppmerksomhet. Skal en forandre noe og rette opp feil, så hjelper det vel å forstå hvilke feil det dreier seg om? Hvorfor skrev og tenkte disse mennene som de gjorde? Og hvorfor var det de som vant frem? Den greske filosofen Platon hadde vakre tanker om menneskene og kjønnene for flere tusen år siden, men ble avfeid og etter hvert overskygget av Aristoteles, som mente kvinnen var et usselt vesen. Og hvilke flere, menn og kvinner, ønsket å skape en bedre verden, men ble utstemt i prosessen, og hvorfor? Vårt samfunn, patriarkatet eller hva man vil kalle det, er evig komplekst, og å kåre tidenes sexist blir for enkelt. Her hadde Breen og Jordahl en gylden mulighet til å forklare vanskelige ting på en enkel måte med fine illustrasjoner, men likevel blir det for overfladisk. De anklager filosofene for å ha opprettholdt status quo, men hvorfor gjorde filosofene det? Det lurer jeg på, og jeg lurer på hvordan skaperne ville ha besvart det spørsmålet, hvis de våget å dykke ned i tankegodset som har formet vår verden, og ta det på alvor før de avfeier det. Derfor er det vanskelig å se at patriarkatet har falt, i lys av denne boken, for leseren får ikke en god nok forståelse av hva som faktisk ligger til grunn.

Den fargesprakende boken «Patriarkatet faller» av Marta Breen og Jenny Jordahl tilbyr underholdende lesing en kunne ha lest store mengder av. Likevel evner ikke boken å hverken stille de beste spørsmålene, eller å svare på dem de allerede har stilt.