Persongalleriet utvides

Persongalleriet utvides

Hvordan introdusere nye figurer i en for lengst etablert tegneserie uten at det blir kleint? La oss snakke karakterer.

Altså, jeg har ikke tenkt å skrive om hvert eneste nye nummer av de norske humorbladene i den nye «Strand vs. Egmont»-medievirkeligheten. Lunch, for eksempel, etablerte sitt nye format allerede med første nummer fra Strand, og har hittil holdt seg konsekvent til det. Der er det ikke noe å tilføye. Pondus, derimot, gir inntrykk av at bladet ennå prøver seg fram. Dette resulterte blant annet i et sju siders intervju med Kevin Keegan allerede i nr. 2/2019, et innslag som demonstrerte forskjellene på Lasse Espes og Tormod Løklings redaksjonelle signaturer. Løkling ville kanskje også trykket et intervju med Keegan i Pondus dersom han fikk sjansen, men han ville trolig brukt 2-3 færre sider på det, og krydret det med sine egne spissformuleringer. Espes presentasjon er mer saklig.

Samme nummer inneholdt også sju sider med mer tegneserierelatert redaksjonelt materiale, pluss «Kevins Corner» (en side), som nå ser ut til å være det offisielle navnet på fan art-siden. I kontrast er «Kevins Corner» (fortsatt bare en side) og lederen eneste redaksjonelle innslag i det ferske # 3. Ettersom # 2 var utvidet med 14 sider (og dermed unngikk å «snyte på vekten» når det gjelder mengden striper), er det vanskelig å gjette hvor mye redaksjonelt materiale bladet kommer til å ha i gjennomsnitt.      

Nå er det ikke først og fremst det redaksjonelle innholdet som denne anmelderen har merket seg, men heller forsøkene på fornyelse innad i selve seriene, både Pondus og Radio Gaga. I Strand Forlags Pondus har vi hittil blitt introdusert for minst én ny karakter i hvert nummer: De nyklassiske buruglene Jeanett og Anett i # 1, Eddies nye redaksjonskolleger Linn og Egil i # 2 og Påsans klassevenninne Mia i # 3. Kaster Frode ting på veggen for å se hva som fester seg, eller har han en plan? Jeanett og Anett sin funksjon er åpenbar. Linn har potensial til å bli langt viktigere enn Egil, fordi hun med sin ambisiøse revolverjournalistikk og sin feministiske innstilling utgjør en tydelig kontrast til Eddie. Jeg tror det er den dynamikken Frode er interessert i, men enn noen mulig dynamikk mellom sportsjournalisten Eddie og kultursnobben Egil.  

# 3 introduserer Mia, og åpner dermed for mer romantisk tenåringskomikk i Pondus-stil; skjønt meningen kan like gjerne ha vært at Frode ville slippe å finne på en ny figur hver gang Påsan skal henge sammen med flere jevnaldrende enn Kjakan. Uansett så er litt arbeid lagt ned i å få henne til å passe inn i serien. Mia får ganske lang stripesekvens til å utvikle en egen personlighet, og til å vise hvordan hun kan samhandle med andre figurer.

Alle disse figurene er likevel overskuddsprosjekt, skapt i håp om å unngå tomgang. Til sammenlikning gjør innføringen av en ny karakter i Radio Gaga all forskjellen. Bladet Radio Gaga ser, i likhet med Strand Forlags Lunch, ut til å ha funnet formen på første forsøk, men Øyvind Sagåsen ville ikke starte sitt eget blad med å gå for mye på rutinen. I Radio Gaga # 0. blir Preben blir nektet adgang til familieformuen inntil han kan gjøre radiostasjonen profitabel. Vi skriver # 1, Preben må begynne å ta radioarbeidet seriøst, og det første han gjør er å ansette en ny redaktør med den rette næringslivs-CVen, Magne.  

Det er interessant å se hvordan Sagåsen prøver å sjonglere det troverdige med det humoristiske i en serie som i alle fall tidligere har omfavnet overdrivelser og deus ex machina-løsninger i enda større grad enn de fleste norske stripeserier. Den nåværende kontinuiteten ville i gamle dager endt med at Preben etter 12-14 striper fant noen avslørende bilder av faren som han kunne bruke til å utpresse seg tilbake til pengekrana. På dette tidspunktet ville Magne allerede vært skremt på dør, enten av Britas amorøse tilnærmelser eller svært så grafiske kasteringstrusler fra Wu, og vips så var status quo gjenopprettet.

Men en ny status quo er under utvikling, lettvinte løsninger er avlyste inntil videre, og Magne er ikke umiddelbart så lett å sette i bås. Han virker først som en livsfjern, upraktisk floskelmisbruker, men viser seg snart å ha full kontroll. Innen # 1 er slutt, har han temmet hele staben – bortsett fra Wu, selvsagt, men selv ikke hun greier å affisere ham. Er han tosk eller geni, eller idiot savant? Øyvind Sagåsens nye grep har gjort Radio Gaga til et blad som jeg nå følger spent med på fra måned til måned, ikke bare på grunn av humoren, men også simpelthen for å se hva som kommer til å skje.

Pondus # 2/2019
Av Frode Øverli + diverse
68 sider
65 kr.
Strand Forlag    

Pondus # 3/2019
Av Frode Øverli + diverse
52 sider
69 kr.
Strand Forlag   

Radio Gaga # 1/2019
Av Øyvind Sagåsen + diverse
52 sider
65 kr.
Egmont

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

WP Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com