Dypere i Verden Under

Ethan M. Aldridge utvider sin akvarellmalte alveverden i bind to av «Utstøtt»-serien, «Byttingkongen»

«Byttingkongen» er en direkte oppfølger (men heldigvis uten den altfor vanlige cliffhangeren) til «Utstøtt», som kom på norsk i 2019. «Brødrene» Ed og Edmund gjenforenes i alvenes underjordiske verden («Verden Under»), etter at forbyttingen deres ble oppdaget i første bok. Ed lever nå i menneskenes verden («Verden Over»), mens Edmund er blitt alvenes konge. Det er den siste biten som er interessant for historien, selvsagt.

Under identiteten kong Cinder prøver Edmund prøver å innføre et mer egalitært styre, til irritasjon for høyalvene, som føler sin privilegerte posisjon truet av de «verdiløse hordene». Men for at dette skal bli noe mer enn bare en metafor for rasisme og elitisme (og for at boka skal ha et plott), er det også problemer med at trolldomskraften i Verden Under er svekket. Kongen må finne den mystiske trolldommens rot og gi den en offergave for å fornye kreftene.

«Bytingkongen» er en forbedring fra den første boka i serien, av særlig to grunner. For det første gir den noe mer personlighet til de fleste sentrale karakterene, både mennesker og underjordiske. Nå som han er ferdig med å etablere grunnhistorien, er det tydelig at Aldridge nyter den friheten han har til å bygge på sitt univers og gi tydeligere roller til de andre karakterene i tillegg til Cinder/Edmund. Riktignok er rollene ganske svart-hvitt for det meste. Alle du tror er slemme, viser seg å være det, og omvendt. Høyalvene er ganske forutsigbare og litt kjedelige, igjen. Heldigvis finnes det andre mer sjarmerende (eller truende) vesener, både kjenninger fra første boka og nykommere. Noen av disse kommer vi nok til å se igjen i senere bind, takken være noen velplasserte sideplott

Her kan det være verdt å nevne Cinders rådgiver, Dåtann. Aldridge er åpent homofil, og det er klare homoromantiske overtoner i forholdet mellom Cinder og Dåtann, uten at dette noen gang står i veien for historien.

Når det gjelder historien så sliter Aldridge fortsatt litt med det samme problemet som i første bok, nemlig en vilje til verdensbygging som ikke står i forhold til den narrative fylden. Magiske slåss-scener er løsningen på ganske mange konflikter, og problemer oppstår og løses fordi en av karakterene unnlot å tenke på det åpenbare. De grafiske kvalitetene i skildringen av en klaustrofobisk, men likevel uendelig stor underverden, er fortsatt bærende.

Etter hvert viser det seg at serieskaperen har en plan, og her kommer vi inn på andre grunnen til at dette er en forbedret oppfølger. Trolldommens rot viser seg å være enda en metafor, denne gangen for økologi og ressursbruk. Ikke noe galt i det, særlig ikke når den passer såpass godt inn i konteksten, men rotens hemmelighet viser seg også å ha en helt sentral funksjon i historien, en funksjon som fører den inn på et uventet spor. «Utstøtt» hadde hittil ikke vært blant de mest uforutsigbare nye fantasy-seriene, så denne vendingen gjorde inntrykk, Mer skal jeg ikke røpe her.

Den norske forleggeren burde markedsføre «Utstøtt» mer iherdig. Ikke bare fordi den i så stor grad sammenfatter og utnytter alle elementene som barn og ungdom liker ved fantasysjangeren, men fordi den for hver bok ser ut til å ta med leseren på en enda mer spennende reise enn før.