Ny digital festival

– Vi har kalt festivalen for Drodle, fordi tegninger kan være alt fra kunstverk til små drodlinger, sa Arild Wærness i åpningstalen. Det første arrangementet gikk av stabelen 8. mai.

Drodle er en digital festival og ble lagt ut som videosnutter, flere av dem live, på Facebook med fine presentasjoner. Flere profilerte norske tegneserieskapere var gjester på festivalen. Høydepunktene var intervjuene med Haakon W. Isachsen og Lene Ask . Førstnevnte snakket om Flåklypa-suksessen, samt sin spede start i Gateavisa, mens Ask fortalte om «O bli hos meg», som siden utgivelsen i april har blitt mye diskutert i avisene. Den er noe så sjeldent som en motstemme til de positive historiene fra misjonsmarkene.

Sproing 2021
Presentasjon av kandidatene til Sproing-prisen 2021 var også interessant.  Den har blitt utdelt siden 1987 og går til fjorårets beste norske tegneserie. Tre nominerte norske serieskapere, John Jamtli, Therese G. Eide og Kristian Krohg-Sørensen stilte også opp på festivalen og ble intervjuet av Kristian Hellesund. – Jeg hadde opprinnelig tenkt Gulosten som trilogi, men nå ser det ut til å holde på en stund; jeg har i alle fall planlagt både nummer fire og fem, kommenterte Krohg-Sørensen.  – Sjakk og Magnus Carlsen hørtes litt kjedelig ut tenkte jeg, da jeg først ble tilbudt prosjektet, men jeg leste manus og tenkte «Wow! Dette vil jeg være med på!» kommenterte Jamtli om hvorfor han ble med på den spesielle krimhistorien, med Norges profilerte sjakkspiller som en Holmes-inspirert etterforsker.

-Der er bra for alle parter i bransjen at det er mye utdeles priser, uttalte Trond Sätre, redaktør i Serienett. Selv om han ser at det kan gå inflasjon i kulturpriser, gjør slike nytte som PR for arrangementer, og for tegneserieskapere.

Flåklypa-suksessen og anarkistiske streker
Haakon W, Isachsen var gjest på to lengre programposter. Arild Wærness intervjuet ham grundig om suksessen med å lage tegneserier av Aukrusts univers. Vel så interessant var det å høre om Isachsen og broren Arne sin fortid som tegnere i den anarkistiske Oslo-baserte Gateavisa«, et såpass kontroversiell tidsskrift at dens bidragsytere faktisk ble overvåket av politiet.

Men Gatavisa bydde faktisk på enkelte tegneserier som bidro til positive holdninger i samfunnet.  «Mennesker eller betong» var en kommentar til planene for Marken i Bergen. -Marken er en av de flotteste området i Bergen, men faktisk ville kommunepolitikerne på 70-tallet rive det ned og lage et betongpalass der. Tegneserien i Gateavisa var med på å snu tankene til bergenserne og bevare Marken, kunne Wærness fortelle. – Det viser hvor viktig underground-tegneserier kunne være.

Det første Flåklypa-juleheftet kom ut i 2004, og har kommet ut hvert år siden. – Vi begynte å jobbe med å skrive på det i 2003. Det var en adapsjon av filmen «Solan, Ludvig og Gurin med reverompa» som kom ut noen år i forveien, men jeg fylte ut der som jeg mente filmen hadde logiske mangler, forteller Isachsen. Da jobbet jeg sammen med Svein Samuelsen, han hadde laget storyboardene til filmen. Samuelsen hadde bakgrunn som reklametegner, han hadde aldri vært borti tegneserier før, men var veldig dyktig, men nokså beskjeden i forhold til sitt talent. Jeg skjønte at han kunne sin Aukrust, forteller Isachsen.

– Det er mange handlingstråder i Flåklypa-tegneseriene, iblant nesten for mange. Mens et julehefte som Fiinbeck og Fia er lest på 10 minutter kunne jeg bruke timer, ja dager på å fordøye en Flåklypa-historie, påpeker Wærness. – Hvert hefte er på 32 sider. Handlingene er så tettpakket at det kunne lett vært utvidet til 48 sider, svarte Isachsen.

Programvert Wærness mener at Flåklypa er blant de beste norske juleheftene, og er spesielt imponert over detaljrikdommen i bygninger, som Østbanehallen i Oslo. – Dette ser nærmest ut til å være tegnet som av en arkitekt, kommenterte han.

Traumatiserte misjonsbarn
Siste programpost var om Lene Ask (forsidebilde).  Utgangspunktet for hennes siste bok er spennende: På midten av 1900-tallet var Norge et av landene med flest  misjonærer i forhold til innbyggertallet. Norske misjonsforeninger sendte misjonærer til fjerne strøk. Misjonsbarn har vært tema i Lene Ask sine to dokumentariske tegneseriebøker; «Kjære Rikard» fra 2014 og «O bli hos meg» (2021). -Etter at den første boka kom ut i 2014 har jeg blitt kontaktet av flere misjonsbarn som fortalte om ensomheten og lengselen, så da skjønte jeg at det er stoff til mer, fortalte Ask. – Jeg synes at misjonshistorien er underfortalt. I dag har vi jo et annet syn på misjon og vi ser at det er ikke stuerent lenger. På 1940-tallet var det en stor folkebevegelse, og med over 100 000 medlemmer.  Jeg har savnet et kulturelt syn på hva misjon har betydd, som ikke har så mye med troen å gjøre, men mer med fenomenet. Hele misjonsbevegelsen er egentlig bygget på historiefortelling. For at de lokale misjonsforeningene kunne samle inn penger så trengte de positive historier fra misjonsmarkene. Misjonshistoriene har blitt fortalt i regi av misjonsforeningene. Man har savnet motstemmene som ikke er suksesshistorier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *