Canadas supre helter

Canadas supre helter

John Byrnes superheltgruppe «Alpha Flight» fikk også utgivelser i Skandinavia. Her ser vi på disse tegneseriebladene.

Åttitallet var en god periode for superhelttegneserier her til lands. En rekke gode amerikanske utgivelser med stoff fra forlagene DC Comics og Marvel ble utgitt i norsk språkdrakt, og serieskapere som Frank Miller, Chris Claremont og John Byrne var blant dem som fikk størst fokus fra utgiverne.

John Byrne var på denne tiden en av de ledende serieskaperne i USA. Han hadde laget «X-Men» sammen med Chris Claremont gjennom flere år, og både tegningene hans og innspill til manusarbeidet hadde satt spor fra seg i tegneserien. På norsk gikk tegneseriene om «X-Men» i bladet «Atlantic Special» i 1981 og 1982, mens superheltgruppen hadde eget tegneserieblad med tittelen «Prosjekt X» i 1984 og 1985.

Byrne satte også sitt preg på «Fantastic Four», der han i mange år var både manusforfatter og tegner. En del av disse historiene kom på trykk i Norge på åttitallet i blader som «Marvel Superheltene» og «Edderkoppen». De aller første Byrne-historiene er samlet i boken «Tilbake til start», som Egmont ga ut i 2006.

Den største kreative suksessen til John Byrne kom i 1986. Han ble håndplukket av DC Comics til å omdefinere «Superman», og gjennom miniserien «The Man of Steel» og de amerikanske bladene «Superman» og «Action Comics» skapte Byrne en ny og annerledes «Superman»-figur med innspill fra blant annet forfatteren Marv Wolfman. Det meste av dette materialet er utgitt på norsk i bladet «Supermann» i 1987-1990.

Men før John Byrne skiftet forlag, hadde han ansvaret for bladet «Alpha Flight» hos forlaget Marvel. Dette var en tegneserie som skilte seg ut fra andre superheltutgivelser i USA på denne tiden. Først og fremst gjelder dette siden vi snakker om en kanadisk superheltgruppe. Byrne, som selv hadde bodd i Canada i en årrekke, hadde som amatørtegner utviklet utkast til flere kanadiske tegneseriefigurer. Mange av disse idéene fikk han brukt i nettopp «Alpha Flight», som i USA fikk eget blad i 1983.

«Alpha Flight» har også en forhistorie fra «X-Men»-heftene til Chris Claremont og John Byrne. Hvis Wolverine var utviklet til superhelt av de kanadiske styresmaktene, så var det naturlig at Canada ville ha tilbake superhelten. Dermed fikk en superhelt med lønnebladsymbol på drakten i oppdrag å hente mutanten hjem igjen. Dette var Weapon Alpha, som senere fikk navnet Guardian som leder av nettopp Alpha Flight.

Når det ikke gikk for Weapon Alpha å få Wolverine med seg tilbake til Canada, fikk den kanadiske superhelten en ny mulighet. Denne gangen hadde han med seg en hel gruppe kolleger med superkrefter, og det endte med et slagsmål i Calgary mellom mutantene i «X-Men» og de kanadiske superheltene Alpha Flight.

Det var dette som var utgangspunktet for tegneserien «Alpha Flight». De kanadiske heltene ble populære blant Marvels tegneserielesere, og det etterlyst flere opptredener av dem og etter hvert også et eget tegneseriehefte. John Byrne valgte å ta oppdraget selv i stedet for å la andre involveres i tegneserien. Det underlige var at det ikke var så mye forarbeid bak «Alpha Flight». Byrne hadde skapt en gruppe superhelter som skulle stå imot en kamp mot «X-Men», og med unntak av Weapon Alpha ble de laget som motsetninger til medlemmene i «X-Men».

Til de første bladene tok Byrne vare på heltene fra møtene med X-Men. I tillegg utvidet han satsingen til de kanadiske myndighetene til også å omfatte en B- og en C-gruppe som fikk navnene Beta Flight og Gamma Flight.

Til Norge kom John Byrnes «Alpha Flight» i 1987. Som en del av Semics Marvel-satsing, ble tegneserien utgitt i to tykke hefter i bladserien «Marvel Spesial». Marveluniverset var en samtrykkproduksjon med flere av Semics søsterforlag i Sverige, Finland og Danmark, og to av disse forlagene ga ut «Alpha Flight» på dansk og norsk i svart/hvitt. Denne artikkelen baserer seg på disse norske og danske utgivelsene. I Norge ble superheltgruppen hetende «Gruppe Alfa», mens Interpresse i Danmark valgte det omtrent identiske navnet «Gruppe Alpha».

Alpha Flight var ikke helt ukjente for norske superheltlesere. «X-Men»-historiene der Weapon Alpha og Alpha Flight møter mutantgruppen var utgitt i Norge i heftene «Atlantic Special» i 1982 og i «Prosjekt X» i 1985. I tillegg var et møte mellom Alpha Flight og Spider-Man på trykk i bladet «Edderkoppen» i 1987.

Det første «Alpha Flight»-bladet introduserer James Macdonald Hudson, lederen av Alpha Flight. De kanadiske myndighetene har bestemt seg for å legge ned Avdeling H. Det betyr at superheltgruppen mister sin statlige tilknytning. Alpha Flight og undergruppene er dermed oppløst. For sjefen selv er dette ikke en ønskelig situasjon, men han aksepterer den. Det gjør derimot ikke konen, og når et eldgammelt monster dukker opp tilkaller hun Alpha Flight med forsterkninger i form av enkeltmedlemmene Puck og Marrina fra Beta Flight, som nå får prøve seg i hovedgruppen.

Trusselen stoppes, og det takket være godt lagarbeid fra medlemmene i superheltgruppen. Samarbeidet er så godt at man bestemmer seg for å videreføre Alpha Flight, men denne gangen som en frittstående gruppe.

Medlemmene må i utgangspunktet sies å være et slags tverrsnitt av den kanadiske befolkningen. Lederen Guardian tilhører den engelskspråklige delen av befolkningen sammen med Saquatsch og Puck. Det franskspråklige Canada er representert gjennom tvillingene Aurora og Northstar. Shaman tilhører den indianske urbefolkningen, mens Snowbird er knyttet til myter hos inuittene. Sasquatsch går selvsagt også inn i en nordamerikansk, mytisk tradisjon.

Det kanadiske ser vi også hvor handlingen utspiller seg. Det meste foregår på kanadisk grunn, og kanadisk natur og kanadiske storbyer er en viktig del av handlingen.

John Byrne har gjennom årene vært veldig aktiv i diskusjons-forumet på sin egen nettside, Byrne Robotics. Der har han jevnlig svart på spørsmål om alt mulig om tegneserier – inkludert eget arbeid. Blant annet er det kjent at John Byrne i ettertid ikke er spesielt begeistret for «Alpha Flight» og tegneseriefigurene i gruppen. Han fikk i sin tid vite at Marvel planla et tegneseriehefte med superheltgruppen, og da mente Byrne at han like gjerne kunne ta ansvaret for det fremfor at andre gjorde det.

Et eksempel på hvor lite forarbeid som ble gjort, handler om medlemmene i Beta Flight og Gamma Flight. De ble tegnet inn på en side i det første heftet med Alpha Flight. Byrne bare tegnet dem uten tanker på hvem de var og hvilken personlighet og krefter de hadde. Etter hvert ble disse tegningene referansepunkter som ble brukt for å utvikle karakterene og innlemme dem i tegneserien på aktivt vis.

Det mest interessante med «Alpha Flight», er at de første historiene ikke er så forutsigbare. Det virker som om John Byrne leker seg med superheltgenrens rammer, og gang på gang finner han vrier som gjør «Alpha Flight» interessant å lese. Først og fremst er det settingen. Heldigvis er ikke «Alpha Flight» nok en superhelttegneserie med handling fra en eller annen amerikansk storby. Ved å plassere tegneserien i Canada, fikk Byrne en avstand til det typisk amerikanske og kunne la tegneserien fremstå som litt eksotisk.

Det er få av disse tidligste historiene med «Alpha Flight» som handler om at hele superheltgruppen sammen bekjemper en eller flere felles fiender. I stedet settes gjerne en av medlemmene i «Alpha Flight» i sentrum, og vi får se ham eller henne kjempe sine egne kamper. Ofte er det de indre demonene som er motstanderen, og det gir «Alpha Flight» et mer psykologisk preg.

De amerikanske småbladene var gjerne delt opp i to: Først en hovedhistorie som noen ganger fortsatte i neste blad, og deretter kom en historie som så nærmere på hendelser i tegneseriefigurenes fortid. Dette grepet gjorde at John Byrne kunne videreutvikle karakterene samtidig som han ga dem en solid bakgrunnshistorie. Innimellom møttes hendelser fra disse historiene med tilbakeblikk i hovedhistoriene, og det fungerte veldig godt i en typisk superheltsetting der små tråder legges ut og nøstes opp etter hvert. Dette har vært vanlig for tegneserier der John Byrne har vært involvert, og vi kjenner det blant annet fra både «X-Men» og «Fantastic Four».

Noe av det John Byrne og Chris Claremont fikk ros for i «X-Men», var måten de i samarbeid utviklet sammensatte karakterer på. I «Alpha Flight» viderefører Byrne det samme, og det er langt fra noe noen sjablonger som er medlemmer i superheltgruppen.

Ta for eksempel Aurora. Hun er tvillingsøsteren til Northstar, og begge tilhører den franskspråklige minoriteten i Canada. Aurora har mye mer ved seg. Til vanlig er hun internatskolelæreren Jeanne-Marie Beaubier, som utfører jobben sin som en prippen, firkantet, dydig og moralsk pedagog. Men hun har en hemmelighet: Hun er schizofren, og som superhelten Aurora har hun et hemmelig liv der hun også er løssluppen på mange plan. Konflikten mellom personlighetene Jeanne-Marie og Aurora preger flere av disse første historiene med «Alpha Flight», og når i tillegg Aurora inngår et forhold med Sasquatsch er dette ekstra vanskelig for Jeanne-Marie.

Jean-Paul Beaubier er kanadisk mester i alpint, OL-deltaker og stor kjendis i hjemlandet. At han også er superhelten Northstar holder han skjult. Det samme gjør han rundt sin seksuelle legning. Marvel lot først Northstar stå frem som homoseksuell noen år senere i «Alpha Flight» nr. 106 fra 1992, men John Byrne hadde allerede presentert karakteren slik gjennom ulike hendelser Jean-Paul møter i tegneserien.

Det var en redaksjonell beslutning fra sjefredaktør Jim Shooter på tidlig åttitall at forlaget Marvels tegneseriefigurer ikke skulle være homoseksuelle. John Byrne var ikke enig i denne politikken, og derfor skapte han Northstar og la inn punkter i handlingen som skulle peke mot Jean-Pauls seksuelle legning.

Sterke kvinner er typisk for John Byrne i mange av hans tegneserier. Det var han som i sin tid valgte å la The Invisible Girl i «Fantastic Four» ta steget opp til å bli The Invisible Woman. I «Alpha Flight» er det på mange måter Snowbird som er den sterkeste karakteren. Hun bygger på kanadisk mytologi og er en slags mytologisk urkraft. I tegneserien fremstår hun som en som kan skifte ham. Dermed kan hun skape seg om til ulike vesener som hun mener det er nødvendig å være i ulike situasjoner.

I «Alpha Flight» fortsetter John Byrne det gode tegnearbeidet sitt. Det er denne stilen amerikanske (og for den saks skyld norske) superhelttegneserielesere likte så godt på åttitallet. Det er imponerende å tenke på at i denne fasen av karrieren laget John Byrne to månedlige tegneseriehefter mer eller mindre på egenhånd. I både «Alpha Flight» og «Fantastic Four» stod han for manus, skisser og rentegning, og han leverte vanligvis 44 sider pluss forsider til Marvel hver måned.

Innimellom kunne John Byrne tørre å gjøre noe nytt grafisk. For eksempel er kampen mellom Snowbird og et monster i en snøstorm blitt en klassiker. Her kunne man bare se tegneserierutene og ikke selve handlingen. I den norske og den danske versjonen mangler dessverre fargene, for det ble lagt på farger til tekstingen i det opprinnelige amerikanske heftet. Det kler historien bedre.

Sammen dekker de norske og de danske «Alpha Flight»-utgivelsene de amerikanske heftene nr. 1-13. Mens det første skandinaviske heftet («Gruppe Alpha» nr. 1/«Marvel Spesial» nr. 2/1987) er likt i både Danmark og Norge med «Alpha Flight» nr. 1-4, er det forskjeller i hefte nummer 2. Det danske «Gruppe Alpha» nr. 2 fortsetter historiene frem til det amerikanske «Alpha Flight» nr. 10. Det norske «Marvel Spesial» nr. 3/1987 starter derimot med amerikansk «Alpha Flight» nr. 6. Deretter hoppes det av en eller annen grunn til nr. 11-13. Dermed er det en fordel å ha både de danske og de norske oppfølgerheftene for å få mest mulig med seg av de eldste «Alpha Flight»-historiene.

Tretti år etter første gjennomlesning ser «Alpha Flight» forfriskende ut den dag i dag. Tegneserien er til tider veldig teksttung, og flere av karakterene har til tider svulstige replikker – også i sivil. Tegneserien bærer preg av at åttitallet er langt unna i tid, men idérikdommen og utviklingen av karakterene er fremdeles frisk lesning den dag i dag. Dette er en tegneserie som har inspirert mange andre superhelttegneserier, og i ettertid har den mye bra ved seg.

Selv om tegneserien tar opp en del vanskelige tema, har den likevel noe lystig og lekent med seg. Verden er ikke like dyster som i en del av de moderne superhelttegneseriene som har vært publisert de siste femten årene. I stedet handler «Alpha Flight» mye om livsglede og muligheter. Samtidig finnes det andre tema Byrne tar for seg som tilhørighet, mestring og fremmedgjøring. Kombinert med interessante karakterer, gode spenningssekvenser og en stadig usikkerhet om hva som kommer til å skje, gjør dette «Alpha Flight» til en superhelttegneserie det er verdt å plukke frem igjen.

2 thoughts on “Canadas supre helter

  1. Alpha Flight husker jeg, en av få superheltserier jeg brydde meg om. Bra saker. Men favoritten innen sjangeren var Månebaronen. Han var sjef!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *