De små blå som erobret verden

De små blå som erobret verden

Siden begynnelsen i 1958 har smurfene blitt nesten universelt gjenkjennelige figurer som har dukket opp i alle tenkelige medier og former, også på TV og kino. I den kinoaktuelle «Den Hemmelige Landsbyen» er det første gangen smurfene opptrer i en rent digitalanimert kinofilm.

Smurfene (fransk: les schtroumpfs, engelsk: smurfs) dukket første gang opp i det belgiske seriebladet Spirou i 1958, som bifigurer i en eventyrserie for barn, Johan et Pirlouit. Serien var skapt av tegneren Peyo (eg. Pierre Culliford, 1928-1992). Oppmuntret av Spirou-redaktøren Yvan Delporte ga han de små blå gnomene sin egen serie i 1959. Allerede samme år begynte man å produsere de små plastfigurene som er blitt hjørnesteinen i det etter hvert så enorme produktapparatet rundt smurfene.

Ridder Johan og væpneren Pirlouit oppdager smurfene

I årene som fulgte skrev og tegnet Peyo flere tegneseriealbum om smurfene. Selv ville han helst jobbe med Johan et Pirlouit, en serie som han da også fortsatte med. Men smurfene krevde hans oppmerksomhet, selv om et helt studio bidro til jobben, og han utviklet et eget univers for figurene. I likhet med Johan lever smurfene i noe som likner et mytisk middelalder-Europa. De bor i en landsby laget av uthulte sopper (eller hus som er laget for å likne på sopper), er i følge Peyo «tre epler høye» (en beskrivelse som neppe skal tas for bokstavelig; sett i forhold til et menneske ser en smurf vanligvis mindre ut enn som så), og har et eget språk der verb og substantiv stadig blir byttet ut med ordet «smurf» (f.eks. «hva smurfer han med, egentlig?»).

Smurfenes «høvding», Gammelsmurf, (fransk: Le Grand Schtroumpf, engelsk: Papa Smurf) skiller seg ut fra resten av landsbyen ved at han går kledd i rødt i stedet for hvitt, og har skjegg. I likhet med Miraculix i Asterix-albumene har han rollen som landsbyens vismann og en trollmann som beleilig nok kan lage et hvilket som helst tryllemiddel når historien krever det. De øvrige smurfene ser helt like ut, men blir identifisert ut fra sine personligheter (Sursmurfen, Skøyersmurfen, Jålesmurfen, osv). Mennesker kan visstnok ikke komme til smurfelandsbyen med mindre en smurf leder dem dit. Det er derfor deres erkefiende, den onde trollmannen Gargamel, ikke uten videre kan finne dem. Hva Gargamel egentlig vil med smurfene er ikke alltid gjort like tydelig, men den vanligste forklaringen er at han kan bruke dem til å lage gull, på en eller annen måte.

Et kuriøst fenomen i smurfenes verden er Smurfeline, som lenge var den eneste kvinnelige smurfen. Både i tegneserien, tegnefilmene og i filmene fra tidlig 2010-tall er historien hennes at hun ble skapt, kunstig, ved hjelp av tryllemidler, av Gargamel for å så splid i smurfelandsbyen.  Antydningen er dermed at det egentlig ikke finnes kvinnelige smurfer, i alle fall ikke noen som er naturlig skapte. Men hvor kommer smurfer fra, da? Reproduserer de seg aseksuelt? Og i så fall, hvorfor blir alle de mannlige smurfene forelsket i Smurfeline? Peyos sønn Thierry Culliford fant til slutt ut at han skulle gjøre slutt på spekulasjonene ved å introdusere flere jentesmurfer i tegneserien.

Smurfene het opprinnelig nurkene på norsk, og det første norske nurk-tegneseriealbumet kom i 1974. Men da smurfefeberen for alvor kom til Norge, noen år senere, var det strengt tatt ikke tegneseriens fortjeneste. Det skyldtes smurfesangene til Geir Børresen og den nederlandske slagekomponisten Pierre Kartner. Den første smurfeplaten ble spilt inn på flere språk og gikk til topps i 16 land – Inkludert i Norge, hvor Børresen fikk sin største suksess med albumet I Smurfeland i 1978. Alt neste år begynte Allers å gi ut tegneseriealbumene på norsk. Seks album kom ut fra 1979 til 1981, før interessen begynte å synke igjen.

Men i mellomtida hadde ting begynt å skje på den andre siden av Atlanteren. Alt på 70-tallet var smurfene godt synlige i amerikanske leketøysbutikker, og tv-direktøren Fred Silverman kom på ideen om å gjøre dem til en tv-serie, visstnok etter å ha kjøpt en smurfedukke til datteren sin. Tegnefilmserien var laget av Hanna-Barbera Productions, og gikk på NBC i ni sesonger, fra 1981 til 1989. Fem videospill ble produsert i samme periode. Slik ble smurfene et begrep for en hel generasjon av amerikanske barn, og de er fortsatt en referanseramme i moderne, amerikansk kultur. Smurfene hadde oppnådd verdensherredømme.

Likevel skulle det ta langt til før smurfene kunne ta skrittet videre til det store lerretet (med unntak av noen mindre produksjoner på 80-tallet som for det meste var sammenklipte tv-episoder). Den første store smurfefilmen var laget av Sony, og ble sluppet i 2011. I samband med filmlanseringen gjorde smurfene comeback i norske bladhyller, etter at albumene så vidt hadde vært forsøkt lansert på nytt på midten av 90-tallet. Denne gangen kom de i bladform i stedet for som album. Bladutgivelsene varte like lenge som den nye filmserien, nemlig fra 2011 til 2013.

Kritikerne var ikke overbegeistret for den nye smurfefilmen, som fikk 22 % på rottentomates.com. Og gamlefansen var skuffet. De mente det var unødvendig å lage filmen med levende skuespillere (Hank Azaria spilte Gargamel), selv om smurfene selv fortsatt var animerte. Og det var i alle fall unødvendig å på magisk vis transportere smurfene til vår verden (nærmere bestemt til New York – selvfølgelig).  Men filmen ble populær nok til at Sony i all hast slapp en oppfølger i 2013, laget over samme lest. Kritikerne var enda mer negative andre gang, men samme år kom Sony også med en halloween-spesial og en julespesial som fokuserte bare på smurfene selv. Den ble bedre mottatt av fansen, og humøret steg da meldingen kom om at Sony var i ferd med å lage en rent digitalanimert smurfefilm: Den Hemmelige Landsbyen.

Mye tyder på at filmen vil tilby en alternativ forklaring på kjønnsubalansen i smurfelandsbyen. Historien begynner nemlig med at Smurfeline, nysgjerrig på hvorfor hun tilsynelatende er den eneste kvinnelige smurfen, begir seg ut på oppdagelsesferd for å finne annen, mystisk landsby dypt inne i skogen.

Smurfenes samfunn og hele univers er spesielt nok til at det har skapt mange spekulasjoner. Smurfene har blitt anklaget for å være alt fra et kommunistkollektiv til Ku Kux Klan, og Gargamel er blitt beskyldt for å være en antisemittisk stereotyp. For ikke å snakke om de svarte smurfene – som er ville, hjernedøde zombier – og hvordan det er blitt tolket. Når en barneserie blir populær nok, er det tydeligvis vanskelig bare å se på den bare som en barneserie.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Kinomagasinet)

One thought on “De små blå som erobret verden

  1. God oversikt over Smurfenes karriere i tegneserier og film, bortsett fra én ting. Du skriver: \»Likevel skulle det ta langt til før smurfene kunne ta skrittet videre til det store lerretet (med unntak av noen mindre produksjoner på 80-tallet som for det meste var sammenklipte tv-episoder).\» Dette stemmer ikke – den første kinofilmen med Smurfene kom faktisk ut allerede i 1976, uten noen relasjon til de senere Hanna-Barbera-produksjonene. Denne het \»La Flûte à six schtroumpfs\» (på engelsk: The Smurfs and the Magic Flute), og var en helaftens tegnefilm produsert fullstendig i Belgia av studioet Belvision, som også hadde adaptert Asterix og Tintin på lignende vis. Filmen er basert på det niende albumet i Peyos mindre kjente tegneserie \»Johan et Pirlouit\» (på dansk \»Henrik og Hagbart\», usikker på om den har vært utgitt i Norge), der Smurfene dukket opp for første gang. Du kan se en DVD-trailer for filmen her: https://www.youtube.com/watch?v=IXNuvZY-Dlc Og her er den engelske Wikipedia-artikkelen: https://en.wikipedia.org/wiki/The_Smurfs_and_the_Magic_Flute

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *