Mens vi venter på Della

Mens vi venter på Della

Et år med nye «Nye Ducktales» setter spor etter seg i Andebys univers.  

Disneys klassiske figurgalleri dukker stadig opp, ikke bare i bladform, men også i Disneys tegnefilmproduksjon. Men bare to ganger tidligere, etter de animerte kortfilmenes gullalder og Carl Barks’ pensjonering, har Disney-konsernet forsøkt å lage tv-tegnefilmserier dedikert til Duck-familien. Den første, Ducktales (1987-1990, kjent som Ole, Dole og Doffen på Eventyr på norsk) var i stor grad basert på Carl Barks’ tegneserier. Den ble en kjempesuksess, og var til da Disneys lengste tv-serie (målt i antall episoder, 100). Den andre, Quack Pack (1996, kjent som Kvakkpakket på norsk) fokuserte mer Donald Duck, som stort sett hadde vært fraværende i Ducktales. Serien slektet litt på tegnefilmene fra 40-og 50-tallet, men var samtidig et gjennomført krampaktig forsøk på å gjøre Donalds verden mer «kul», og «rocka», ikke minst ved at Ole, Dole og Doffen var blitt til tenåringer med radikalt endrete personligheter. Den ble dårlig mottatt, og er stort sett glemt i dag.

Mens serien ennå gikk på tv, kom Ducktales ut som månedsblad og albumserie på norsk.

For seere i Norge, der Donald Duck & Co. fortsatt i høyeste grad var folkelesning seint på 80-tallet, var Ducktales bare et supplement til tegneseriene, selv om en stor mengde Ducktales-tegneserier ble utgitt, også på norsk. For en generasjon av amerikanske barn derimot, var tv-serien deres første møte med Andeby og Carl Barks’ verden på et tidspunkt da Disneys ender hadde forsvunnet ut i periferien på det amerikanske bladmarkedet.  Nostalgien var sterk nok til at kunngjøringen om en ny Ducktales-serie i 2017 vakte atskillig begeistring (og også spredt uro) blant en generasjon av animasjonsfans og videobloggere som hadde vokst opp med originalen, og debuten den 12. august 2017 fikk strålende kritikker. Med et avbrudd fra november 2017 til april i år har det tatt et år å fullføre første sesong av serien. Sesongfinalen ble sendt på Disney Channel 17. august 2018.

Skrue møter guttene for første gang i Ducktales 2017

En prinsipielt viktig forskjell mellom de to Ducktales-seriene er Donalds nærvær, eller i alle fall hans nærvær i bakgrunnen. I den første serien er utgangspunktet at Donald må fullføre tjenesten i marinen (for det er grunnen til at han går med matrosdress, i følge de daværende tv-forfatterne) og overlater ansvaret for nevøene til Onkel Skrue i mellomtiden. I den nye serien må hele familien bosette seg på Skrues gods, der Ole Dole og Doffen – som var helt ukjente med Skrues eventyrlige fortid – ender opp med å revitalisere den gamle fantasillionærens eventyrlyst.

F.v. Doffen, Ole, Webby og Dole

For å tilpasse serien et moderne publikum er det gjort visse endringer i både design og, i flere tilfeller, i figurenes personlighet. Skrue og Donald er trolig de to som har endret seg minst (skjønt noen fans klager på at Skrues berømte gjerrighet er tonet ned for mye). Ole, Dole og Doffen har derimot fått mer ulike personligheter og utseende enn i tegneseriene. Men det er snakk om subtile endringer, så forfatterne har tydeligvis lært av feilene fra Quack Pack.  Ole (Rødt) er den ansvarlige og ordentlige, kort sagt Hakkespetten. Han er da også den eneste av guttene som alltid har med seg Hakkespettboka. Dole (blått) er den eventyrlystne og rastløse. Doffen (grønt) er lur og selvsikker, men lat.

Tre figurer som ble skapt til den opprinnelige serien spiller viktige roller i den nye: Skrues enfoldige sjåfør/pilot Rotor McKvakk er stort den samme som før. Husholdersken Fru Vagle er blitt tøffere, og viser seg senere å ha en fortid som hemmelig agent. Som et indirekte resultat er også barnebarnet som hun har oppdratt, Webby, blir tøffere og mer handlekraftig sammenliknet med den yndige Pollyanna-skikkelsen hun var i originalen, Samtidig er hun også mer ustabil og hyperaktiv, og har en besettelse for McDuck-familiens historie. Dermed fungerer hun som et karikert substitutt for de mer ivrige Donald/Barks-fansen.

Gjett hvem?

Skurkene følger stort sett det samme mønsteret som i originalserien; B-Gjengen har individuelle utseender, i kontrast til hvordan de ser ut tegneseriene, og ledes av moren heller enn bestefaren. Gulbrand Gråstein er igjen skotsk (tegnefilmene ignorerer konsekvent at Barks og Rosa plasserte ham i Sør-Afrika). Men Magica fra Tryll framstår som en mer seriøs trussel i den nye serien. Det var tidlig ganske åpenbart at hun ble bygget opp til å være en slags finale-boss for den første sesongen, og hun holdt seg derfor mest i skyggene fram til den doble finaleepisoden.  Hun viser seg å utgjøre en trussel mot langt mer enn bare Skrues sentimentale forhold til sin første mynt, uten at jeg skal røpe for mye her, og hun har fått et mer demonisk utseende.

Petter Smart interesse for kunstig intelligens skaper flere problemer enn det løser

Og hun er langt fra den eneste bifiguren som har gjennomgått radikale endringer. Frøken Vable, vanligvis Skrues sindige sekretær, har blitt til godsets temperamentsfulle og pompøse bibliotekar/arkivar. Petter Smart er nå fast ansatt hos Skrue, uten at dette mer regulerte arbeidsforholdet ser ut til å forbedre kvaliteten på oppfinnelsene. Tvert imot er han nå i besittelse av et ego og en arroganse som hemmer det praktiske arbeidet hans. Blant annet er han fiksert på å skape den perfekte kunstige intelligens, selv om det stort sett bare har resultert i en serie med onde roboter. Dette har også blant annet resultert i at Lille Hjelper har fått en litt uventet rolle. Gylne Gunda var alltid en luring, men i denne serien er hun også en eventyrheltinne med en amoralsk og svikefull side. Seriens produksjonsleder har uttalt at Catwoman og hennes forhold til Batman er et forbilde. Gjennomgående tema er altså at de kvinnelige figurene er blitt mer handlekraftige, og at svært mange figurer generelt har fått en mørkere side. Serien som helhet er også blitt mørkere, noe som til og med framgår av den matte fargepaletten i animasjonen, sammenliknet med den mer fargesterke originalen.

Seriens fortelling om hvordan Skrue tjente sin første mynt er inspirert både av Barks’ malerier og Rosas Skrue-biografi

Serien er likevel veldig bevisst på at den hviler på skuldrene til en stor katalog av både tegneserier og tegnefilmer. Den vil veldig mye med alt dette, og referansene kommer tett. Samtidig ønsker den tydelig å være sin egen greie, og å være begripelig for en generasjon av barn som kanskje er ukjente med bakgrunnsmaterialet.  Kanskje den mest interessante måten serien kombinerer fortid og framtid på, er i beslutningen om å trekke inn Ole, Dole og Doffens mor.

Det nye tegneseriebladet Ducktales har dedikert et nummer til flashback-historier med Donalds søster.

Donalds søster, Della Duck, er nesten helt ukjent og stort sett usett i Duck-familien, men likevel en figur som har eksistert nesten fra begynnelsen. Hun ble første gang nevnt i en av Al Taliaferros serier, helt tilbake i 1937, og både Barks og Rosa anerkjenner hennes eksistens. Ved å gripe fatt i denne hittil uutforskete fotnoten har serien sikret seg et element av originalitet. Små hint om Dellas fortid dukker opp allerede i første episode, selv om Skrue prøver å dysse ned hva som skjedde med henne. Ole, Dole og Doffens fremste prosjekt, og et tilbakevendende tema i serien, er å avsløre denne hemmeligheten.  Hint og avsløringer som har komme fram i løpet av sesongen, tyder på at Della blir mer enn bare en fotnote i framtiden.

 

Under vignetten «Synergi» tar vi for oss eksempler på hvordan tegneserier påvirker andre medier.

One thought on “Mens vi venter på Della

  1. Ducktales-bladet med Della er også utgitt på norsk, som bilag til DD&Co nummer 49/2017. Manus er av amerikanske Joey Cavalieri, så historiene er ikke fullstendig italienske.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *