En kompleks romopera

En kompleks romopera

I alle fall denne ene gangen, i samband med filmlanseringen, vender Linda og Valentin tilbake til norske bladhyller.

At filmen har direkte sammenheng med utgivelsen av denne nye Linda og Valentin-boka, er gjort så tydelig som mulig. Filmlogoen «Valerian» pryder forsiden med den noe mindre teksten «Tegneserien bak filmen» rett under. Det er også henvisninger til filmen i forordet og på baksiden, ettersom to av historiene i boka inspirerte filmhandlingen.  For sikkerhets skyld er til og med navnene endret til Laureline og Valerian

Boka inneholder tre historier. «Mareritt» fra 1967, er den første Linda og Valentin-historien noensinne. Den forteller også hvordan de to hovedpersonene ble partnere, men serien hadde ikke helt funnet formen ennå, For det første er den kortere enn de andre historiene (30 sider). For det andre er figurene tegnet mer karikert (inkludert Valerian, men unntatt Laureline), og ser mer ut som noe fra Sprint enn den semi-realistiske stilen som tegner Jean-Claude Mézières snart skulle legge seg på.

Xombul er en av de mer karikerte Valerian-skurkene, også i personlighet

For det tredje blander «Mareritt» science fiction og tradisjonell fantasy på en måte som er svært utypisk for serien som et hele. Utgangspunktet er egentlig ganske interessant: I året 2720 er menneskeheten blitt så bedagelig anlagt at de fleste av oss ikke har noe bedre å ta oss til enn å tilbringe dagene i holografiske drømmemaskiner. Høres ut som et godt utgangspunkt for litt skarp samfunnskritikk, men det som finnes av sånt drukner i et banalt eventyrplott: En ond drømmekoordinator saboterer folks drømmer for å svekke dem. Deretter reiser han tilbake til middelalderen for å finne en trylleformel som kan forvandle den tidens mennesker til troll og fabeldyr. Disse vil han så ta med seg tilbake til 2720 for å erobre verden.  Valerian følger selvsagt etter ham, og det er på dette oppdraget at han først møter Laureline, som opprinnelig var vokteren av en eller annen fortrollet skog. I ettertid er «Mareritt» først og fremst en kuriositet.

Scener som denne gjør det lett å forstå hvordan George Lucas lot seg inspirere av Valerian

Tidsreiser har forblitt en del av Valerians univers, men historiene ble heldigvis mer sofistikerte.  Kontrastene er slående mellom «Mareritt» og «De Tusen Planeters Imperium» fra 1971 (tidligere utgitt på norsk som album i 1987 og i Fantomet i 2003). Rett nok hadde serien i mellomtida hatt ett ekstra langt album å utvikle seg på («Byen Som Druknet», også det utgitt som på norsk i 1987). Sentrum for tittelens Tusen Planeters Imperium er planeten Syrten, der våre helter, ved hjelp av lokale opprørere, må avsløre «Kjennerne», et hemmelig brorskap som har tatt makten. En forstår hvordan tegneserien har inspirert f.eks. Star Wars, men historien har flere lag enn som så. Kjennernes bakgrunnshistorie vil overraske deg, opprørerne er mer pragmatiske enn heltemodige, og det finne ingen enkle, ideelle løsninger på konflikten. Mézières har allerede begynt å perfeksjonere sin egen stil, mens forfatter Pierre Christin viser seg som en litterært dyktig forteller. Skjønt han har en tendens til å overforklare ting, som om han er forelsket i sin egen formuleringsevne.  Uansett så hadde «Valerian» modnet betydelig på kort tid. Her er det lett å se hvordan serien skulle komme til å bli et sentralt verk i space-operaen som sjanger.

De «edle ville» på planeten Mül var hvite i filmen, men røde i tegneserien. Det er også et par andre forskjeller, viser det seg.

«De Tusen Planeters Imperium» ble tatt med i boka fordi den er direkte knyttet opp mot filmen, men basaren i Syrten er det eneste jeg kan se som filmen har lånt. Vil du sammenlikne bok og film, så er det først og fremst relevant i den tredje historien, «Skyggens Ambassadør» fra 1975 (tidligere utgitt på norsk i Fantomet i 2002). Her kjenner vi igjen svært mange av elementene fra filmen, inkludert de viktigste alien-rasene og framfor alt den enorme romstasjonen Alpha, som heter Point Central i tegneserien. Historien er likevel en helt annen, og mer kompleks og uforutsigbar enn filmen den inspirerte. Et underforstått, men sentralt budskap Christins forfatterskap ser ut til å være at skillet mellom godt og ondt er mer utydelig enn vi vi liker å tro.

De telepatiske synene fra zuuren egnet seg bra for overføring til film

Men litt mer rotete er «Skyggens Ambassadør» også, fordi den på 46 albumsider prøver å rekke over flere elementer, ideer og innfall som Bessons film senere kunne bruke to timer på. Christin viser likevel her at han har utviklet seg ytterligere som forfatter. Han er ikke lenger fullt så «eiesyk» og prøver ikke å overta tegneserien med ord, men lar Mézières fortelle historien med tegningene når det er mer formålstjenlig.

Hvis du ikke har lest den første historien, ville du neppe gjettet av Laureline (Linda) opprinnelig var fra det 11. århundret

Timingen for denne utgivelsen kunne utvilsomt vært bedre. Ideelt sett burde boka kommet ut i juli, for å bygge opp under forventningen og nysgjerrigheten. I stedet kom den ut mandagen etter at filmen hadde hatt Norgespremiere. Og på det tidspunktet hadde «Valerian» allerede miste mye momentum internasjonalt, da kinotallene viste at filmen ikke kom til å bli noen suksess i USA.

Men det er utgiverens (og kanskje i noen grad filmdistributørens) problem. Vi andre kan glede oss over dette gjensynet med en europeisk klassiker som ikke har vært å se i albumformat på norsk siden 1989.

Valerian (Linda og Valentin)
Skrevet av Pierre Christin, tegnet av Jean-Claude Mézières
Oversetting av Volker Zibell og Jens E. Røsåsen
Forord av redaksjonen
130 sider
Kr. 169,90
Egmont Publishing

Les også:
Serie til film: Valerian

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *