Et liv med krenkelser

Etter mer enn 20 års planlegging har den anerkjente regissøren Gus Vant Sant nå realisert sitt ønske om å filmatisere livet til vitsetegneren John Callahan. For norske serielesere vekker navnet Callahan kanskje først og fremst nostalgiske følelser for 90-tallet.

-Han får mine tegninger til å virke normale, har Gary Larson sagt om John Callahan.

I 1972, i en alder av 21 år, ble han rullestolbundet i en bilulykke, etter en rangel som endte med at kameraten hans prøvde å kjøre i fylla. Etter ulykken begynte Callahan å tegne, selv om han ikke hadde de mest naturlige forutsetninger for det. I mange år fortsatte han å slite med store alkoholproblemer, og lammelsen gjorde at han måtte holde pennen med begge hender for å få en noenlunde forståelig strek ned på papiret. Og den streken var enkel og grovkornet. Men fordi den også var grovkornet i innhold, ble han etter hvert berømt – Kontroversiell, men populær. For en god latters skyld kunne han vitse med det meste. I 1983 debuterte han i ukebladet Willamette Week, der han tegnet fast til han døde av komplikasjoner i samband med sitt handikap i 2010.

Vitsene til Callahan rørte ofte ved tabuer; han var morbid, og han brukte mye religionsvitser og lytehumor. For skal man ikke være redd for å støte noen, er det bare rimelig at man også vitser om seg selv.  Og ettersom han var oppdratt katolsk og satt i rullestol, bar vitsene hans preg av dette.

I Norge ble Callahans vitsetegninger først introdusert i det svært allsidige humor-antologibladet Stripp tidlig på 90-tallet. Da Stripp viste seg å være litt for eksperimentelt til å overleve markedet, fikk Callahan i stedet innpass i det nye bladet Larson Gale Verden. Dette var på den tida da Bladkompaniet var i en posisjon til å konkurrere og prøve nye ting på det norske bladmarkedet.  I et par år midt på 90-tallet var Callahan ganske profilert i LGV, og norske lesere fikk til og med mannens kortbiografi om kampen mot alkoholen i tegneserieform.

Men hans mest kjente vitsetegning er, ikke overraskende, en handikapvits. Den framstiller en gjeng revolvermenn som får øye på en rullestol midt ute på prærien. Sheriffen sier fornøyd til dem: «Don’t worry, he won’t get far on foot».  Callahan brukte denne replikken som tittelen på sin selvbiografi, som igjen er grunnlaget for spillefilmen som får norsk kinopremiere 14. september.

Regissør Gus Vant Sant sine filmer dreier seg ofte om marginaliserte subkulturer og sære individer. En film om denne fandenivoldsk vitsetegneren passer bra inn I porteføljen hans. Joaquin Phoenix spiller Callahan, og i filmen finner vi også kjente navn som Jonah Hill, Jack Black og Udo Kier. Danny Elfman har komponert musikken. Filmen hadde verdenspremiere på Sundance-filmfestivalen i år, og fikk norsk premiere på Filmfestivalen i Haugesund.

F.v. Joaquin Phoenix og Jonah Hill i «Don’t worry, he won’t get far on foot»

Det var Robin Williams som ga Gus Van Sant ideen om å filmatisere Callahans selvbiografi, og regissøren har jobbet lenge med prosjektet, helt siden 1997.  Callahan, som helst ville ha Williams til å spille ham, men kommenterte at «vi kommer alle til å være døde inne dette blir filmet». Callahans morbide humor viste seg i dette tilfellet å være profetisk: Verken han eller Williams levde lenge nok til å få med seg filminnspillingen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *