Et sjarmerende jubileum

Et sjarmerende jubileum

Samleboken «Fantomet; Rubinbryllupet» er blitt en virkelig sjarmerende bok, det er faktisk ordet som dekker hva jeg føler.

Bak et fantastisk omslag – som har fått negative kommentarer fra andre anmeldere (min samboer utbrøt: «Wow! Endelig en Fantomet-bok jeg har lyst å lese!») finner vi redaksjonens oppsummering av Fantomets forhold og senere bryllup til sin kjære Sala.

Vi har blitt tilgodesett med riktig mange Fantomet-samlinger de seneste årene, men denne er utvilsomt den beste. Den aller største fordelen, etter mitt syn, er at den kan leses av mange, ikke bare Fantaster eller samlere. Samtidig inneholder den korrekte, men ikke overveldende redaksjonelle kommentarer til hver historie, nok en gang noe som passer for «tilfeldige lesere» som lar seg lokke av det uvante omslaget.

Innholdsrik, 144 sider i svart-hvitt (bak et gloriøst magentafarget omslag) presenterer hele ti historier fra Falks mesterperiode via hans tre hovedtegnere: Ray Moore, Wilson McCoy og Sy Barry. Og sjelden har vi fått bedre illustrasjon på disse tre illustratørenes storhet, og hva som skiller dem fra hverandre.

Fantomet + Sala har faktisk preget tegneserien helt fra starten, og Lee Falk, som en dreven operatør, har inkludert akkurat passe dose kjærlighetsintriger innimellom mystikk og spenning. Dette skiller helten Fantomet ganske mye fra lignende jamaldringer, f.eks. Tarzan, The Shadow og Batman. Kanskje bare Supermann av de gode gamle actionkarakterene er like mye preget av et kvinneforhold, Lois Lane er nok mer (universelt) kjent enn vår Sala som piken som elsker helten men irriterer seg over hans sivile identitet, mens Clark Kent er hodestups forelsket i samme jente. En mer moderne, og stadig like populær helt, er Spider-Man, hvis ulykkelige kjærlighetsforhold til diverse piker og kvinner har krydret hans tegneserietilværelse så mye at vi ikke kunne tenke oss karakteren uten sine forskjellige kjærester.

Til slutt: en annen pulp-favoritt, som både har vært i blader og tegneserier, er overmennesket Doc Savage. Hans forhold til det annet kjønn er – etter det jeg vet – ikke-eksisterende, og dermed er figuren (nok en gang etter min mening) dørgende kjedelig, uten et gram personlighet.

Oppummert: Sala er like viktig for Fantomet som alle de andre klassiske ingrediensene figuren er utstyrt med.

Boka presenterer en lang historie («Fangen i Himalaya») og to korte («Eventyr i Algerie» og «Mysteriet med pilringen») frå skyggenes mester Ray Moore. Alle historiene har vært presentert to-tre ganger tidligere, men i denne sammensetningen fungerer kjent materiale enda bedre enn før. Østens og internasjonal mystikk og renkespill, ofte med folk som vil ha Sala, koste hva det koste vil.

Den problemstillingen går igjen nokså ofte, også i Wilson McCoys historier, der baroner, filmstjerner og andre kule menn frir så det griner til den vakre Sala, uten at Fantomet får gjort annet enn å løpe etter og slukke branner. Med historiene «Det store problem» (aldri tidligere utgitt, hurra!), «Kidnapper om bord» og «Salas morfar» (aldri utgitt på norsk før, enda en gang hurra!) er McCoy i gang for godt.

Spesielt første historie viser (etter min mening) en klar overgangsstil fra Moore, og her kommer humoren mye sterkere inn i bildet, koblet med forviklinger og misforståelser, samtidig som Fantomet frir for første gang. Så smeller morens familie til for fullt, moren som egentlig aldri har godtatt maskegubben som sover på gulvet på gjesteværelset sammen med den digre hunden.

I andre historie får familien besøk at et rivjern som er enda mindre sjarmert av Fantomet, nemlig tanten (morens søster). Hun ber han regelrett ryke og reise, og prøver selvsagt å skaffe Sala nye, passende beilere. Men problemer oppstår selvsagt, og når maskemannen får rakt glørne ut av ilden er tante Elsie blitt Fantomets største fan. En morsom og spennende historie.

Den siste McCoy er i grunnen en kopi av den forrige, denne gangen er det bestefaren (morens pappa) som vil finne en passende beiler, bedre enn gubben på golvet. Det skjærer seg selvsagt, med skyting og nevekamp som følger, og til slutt er gamle, rike Palmer like begeistret for helten vår som hans datter Elsie. Morsom, men her ser vi et formular som kanskje er grunnen til at den aldri har vært trykket før. I boka, derimot, fungerer den som et friskt pust.

En ny tidsalder fødes ved Sy Barrys inntog på 60-tallet. De noe gammelmodige McCoy-historiene fikk et hardt tiltrengt moderne skjær, og Sala deltok i mange av disse. Men det var først på 70-tallet forholdet skjøt fart, og hele fire historier fra dette tiåret presenteres her; «Det mystiske brevet» (to gg. tidl.), «En mann ved navn K. Walker» (fire gg. tidl.), «Frieriet» (to gg. tidl.) og endelig «Bryllup i de dype skoger» (to gg. tidl.).

Som vi ser har mye av dette vært utgitt før, men her danner disse fire historiene en hel saga, og de hører sammen, selv «brevet» og «frieriet», som begge kan si å være noe enklere historier. «K. Walker» er en bauta av en historie, og når vi ser på den helt moderne «John X» skjønner vi at lesere liker svært godt sin helt som «sivilist». «Bryllupet» er selvsagt kjernen i plumpuddingen, og avslutter en fenomenal bok.

I disse fire historiene (og selvsagt ellers i denne tidsperioden) glimrer Sy Barry tegnemessig, samtidig som at (har jeg mistanke om) han tilfører ganske så mye til selve fortellingene, Falk var jo for så vidt ganske mett av dage etter over 30 år med hodeskallehistorier. Det sprudler av glede, eleganse, action og humør her.

Slik sett representerer disse tre tegnerne her hele Fantomets karriere på en svært god måte. Anbefales for alle elskere av tegneserier, og jeg tror en del biblioteker burde skaffe seg den også, kanskje flere kvinner dermed ville oppdage fortellergleden, mystikken og historikken i denne karakteren.

 

Fantomet: Rubinbryllupet
144 sider
Kr 170.- (billig!)
Egmont

4 thoughts on “Et sjarmerende jubileum

  1. Sjarmerende, nusselig og romantisk! Fantomet på sitt beste på sine glansdager! Vi har jo sett at det ikke har vært helt perfekt mellom de to, men sånn er livet…

  2. Glimrende gjennomgang av en anmelder i toppslag.

    Historien med K Walker i storbyen har blitt rost også av andre, men det er kun ANDRE gang den utgis på norsk i komplett form (tidligere er ca 100 bilder fjernet!) og spørsmål blir påtrengende:

    Kan noen fortelle meg hvorfor denne episoden aldri fant veien til de norske dagsavisene?

    Hvorfor var det så om å gjøre å redigere bort så mange striper da serien ble utgitt i Fantomet-bladet i 1975? På den tiden var omkvedet at Team Fantomen sto for de mer bærekraftige og sosialrealistiske historiene, mens Lee Falk ikke lenger laget så engasjerende historier. De ble ihvertfall ikke bedre når de ble amputert på slikt meningsløst vis…

    Finnes det noen striper eller bilder du ville tatt bort i episoden Arild, noen unødvendige gjentagelser?

    Dermed ble Falk og Fantomet stilt frem i et dårligere lys enn nødvendig. Hvorfor? Man skulle tro at det gagnet alle parter å fremvise Fantomet fra sin beste side…

    Kanskje noen kan legge ut bilde av omslaget til den svenske boken, noe som letter en sammenligning?

  3. Interessant. 100 ruter skulle tilsvare omtrent 30-40 striper, og det er utrolig mye. Skal sjekke vedr. ditt spørsmål, Mr. Hansen. Ellers har jeg i dag kost meg med klassiker fra hefteserien (Fyrst Tydore/Thuggee/Luftpiratene) og var overrasket hvor god, lang og spennende den var. Sterk historie om Sala som for en gangs skyld ikke ble kidnappet av en kjærlighetssyk prins, men av en kaldblodig morder og utpresser. Og Fantomet fikk jaggu jobbe for lønna (frigitt Sala) og måtte både gi og ta imot skikkelig bank.

  4. Du tenker her på en Falk/McCoy dagsstripeklassiker fra 1949-50?

    De fire (eller fem) seriene fra denne perioden har skapt mye engasjement og hodebry, både for protokollførere, samlere og innbitte lesere.

    Mye er avklart på dette tidspunkt siden Hermes Press stødig utgir hardcoverbind med The Phantom i avisstripeformat. De presterte til og med å utgi de fem «synkroniserte» Fantomet-seriene fra dags- og søndagsserien i to solide bind:
    Fathers and Sons, The Flirtatious Princess, The Thuggees, Prince Tydore’s Daughter og The Ape Idol of Durugu.

    Debatten kan fortsette: Hvor mye bedre blir disse episodene ved at dagsstriper og søndagssider slås sammen og leses sammenhengende, altså en ekte syvdagers avisserie? Hvor mye går Arild glipp av ved bare å lese dagsstripene?

    Dessuten: Bør Prince Tydore…oppføres som en egen episode i index, eller må protokollførerne fortsatt slite med ulik nummerering?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *