Fantomet nettopp nå – den tomme tronen

Fantomet nettopp nå – den tomme tronen

Hvem blir den 22. Fantomet? En etterlengtet historie, med blandet resultat. (NOTE: dette er en re-publisering av saken som ble publisert 16.august grunnet overgang til ny plattform)

Forside - Fantomet 9/2016
Den tomme tronen – hvem kan erstatte en udødelig ånd?

Av: Arild Wærness

Så er årets mest omtalte Fantomethefte endelig i handelen. Vi har sett en god del forhåndsomtale og -spekulasjoner vedr. historien «Den tomme tronen», som altså skal foregå i en tenkt fremtid med to voksne arvinger.

Claes Reimerthi har tatt oppdraget med å fortelle en lengre historie, og Paul Ryan tegner første episode. Om det var meningen at han skulle tegne alle vites ikke, uansett døde han like etter at dette første kapittelet ble ferdig.

Hvordan har de så lykkes med oppgaven? Tiden vi uansett vise hvordan hele historien henger sammen, foreløpig får vi en slags opptakt, egentlig kun en forsmak.

Først: Forsiden! Under toppbjelken som forteller oss at «en ny generasjon trer fram!» ser vi de nå voksne tvillingene stirre hverandre i senk. Egentlig en slående og effektiv illustrasjon, selv om jeg synes Henrik Sahlstrøm ikke treffer godt på Heloises ansiktstrekk – her ser hun ut som en ung gutt, absolutt ikke som en voksen kvinne. Likevel, en av årets aller beste forsider, og noe som selger bladet (og det er oppgaven!); karakter: 6.

Så over til Del 1 : «Den tomme tronen». Og det er akkurat det som beskriver fortellingen, den er dominert av Fantomets legendariske Hodeskalletrone, som står spøkelsesaktig og tom. Sjefen er vekk og har faktisk vært forsvunnet i et år. Hva har skjedd? Det fortelles at et jordskjelv har ødelagt hovedstaden Morristown, og byen har falt i hendene på den evige maktgriske Bababu. Jungelen er i opprør pga. jordskjelvet, og stammer står mot hverandre. Det bygger til krig i jungelen!

Midt i dette har altså Fantomet forsvunnet – den eneste som kan opprette fred igjen. Guran kontakter barna (som nå er fullt voksne) – som bor i USA. Et tilbakeblikk åtte måneder tidligere viser at de virker merkelig uaffektert av at deres far forsvant sporløst fire måneder før. Dette tilbakeblikket viser også at Kit muligens er uskikket til å overta etter faren, og han blir i løpet av fortellingen både slått ned og overmannet lett av enkle banditter. Heloise er forståelig nok veldig skuffet, ikke bare over hans skjødesløshet, men også over hans overbevisning om at han, som gutt/mann, er den eneste som kan overta stillingen.

Parallelt med dette får vi et innblikk i et jungelmysterium; forskere blir drept på mystisk måte ved noen ruiner, og Jungelpatruljen må hanskes med noe som de helst så at Kommandanten tok seg av. Men han er jo vekk!

Historien er preget av en livløs surmuling og kjekling barna imellom, der de absolutt ikke er på talefot med hverandre. Episoden åtte måneder før virker ikke alvorlig nok til å så slik dyp mistro dem imellom, så det er kanskje andre ting som preger deres holdninger. Vi får se hvordan dette utvikler seg! Men – sutrende unge pene voksne (tenk Justin Bieber med muskler og maske) er ikke en god måte å skildre dilemmaet de står overfor; den tomme tronen, en stilling som skal fylles – av en eller begge tvillingene. Må si Lee Falk ga sine etterfølgere en skikkelig nøtt å bryne seg på.

Ikke ueffent anslag, men sutringa gikk meg på nervene. Og – her ser vi Ryans kanskje største svakhet. Jeg har tidligere kommentert hans noe monotone ansiktsuttrykk, med bistre, lukkede og bestemte fjes, om det er Fantomet, venner eller skurker. Men når ungdommene utstyres med like lukkede, bistre fjes blir det for mye. Topp tiltak dras litt ned av uheldig tone og tegning. Karakter: 5.

Så kommer neste Thorgal-installasjon med den uforlignelige Kriss fra Valnor; Rød som Raheborg», del 1. Manus av Sente, tegninger av De Vita. Denne gangen er jeg ikke så blåst vekk av glede – fortellingen er overkompleks og fordrer godt kjennskap til tidligere historier. Vi er havnet midt i en masete og blodig krig mellom riker og religioner, og Kriss, sammen med Thorgals sønn; Jolan, prøver å løse flokene og samtidig overleve.

Tegningene er flotte, selv om de utrolig detaljerte sidene hadde sett så mye bedre ut i full størrelse og på albumpapir! – men det har vi ikke her. Uansett sliter man med å følge med, og til slutt ender man opp med nokså likegyldig å legge historien fra seg – den griper ikke, slik tidligere installasjoner så absolutt ha gjort. Denne gangen ble det «too much», dessverre. Kaos-karakter: 4.

Siste fortelling er også en helt fersk historie, fortalt av Semb (Nils Johan?) og illustrert av en fersk Fantomet-tegner (som også presenteres fremst i bladet); Rafa Ruiz.

«Atomterroristene» er den tidsriktige tittelen, der vår mann må kjempe desperat for å stoppe terrorister, og faktisk også for å berge livet. Historien er mørk og intens, og helten har virkelig hendene fulle. Det er en mer variert og spennende fortelling enn vi ofte har blitt servert i det siste, så Semb får Vel Bestått!

Og Ruiz? Han greier seg også godt. En del bom i noen rare ansiktstrekk (hos skurkene, ikke hos Sjefen, heldigvis!), en del enkle løsninger og manglende bakgrunner drar litt ned. Men der ansikter og figurer sitter godt, og det er tatt tid til å tegne natur, maskiner og bygninger – så blir det veldig bra. Jeg og min lokale Fantomet-entusiast på Meny gir tomlene opp for Ruiz og ønsker ham velkommen igjen så fort som mulig. Karakter: 5.

Denne gang har jeg droppet å sette karakterer på tekstsider, og vil nok fortsette med det. En salgbar forside og fortellingene er det viktigste.

Snitt: 6+5+4+5 = 20/4: 5! Meget bra! Fortsatt holder denne årgangen koken som en mulig klassiker.

Fantomet nr. 9/2016
100 sider
67 kr.
Egmont Publishing

5 thoughts on “Fantomet nettopp nå – den tomme tronen

  1. Denne historien vil jeg bruke som utganspunkt for spørsmålet; hva vil vi med Fantomet? Svensk redaktør går hardt ut med påstndene om at dette er «framtiden» for serien.
    Hvilken serie er det snakk om her? Kun den lisensierte svenske varianten, for i originalen hos KFS er det ikke antydet noen framtid slik vi får presentert i Fantomet.
    Altså; hva vil vi? Skal historiene i Norge gå egne veier og ha sin egen framtid, eller skal vi holde oss til kronologien skapt av Lee Falk gjennom KFS og videreført der?

  2. Heftet som kom ETTER dette var meget bra. Nummer 10 (ikke anmeldt) inneholder to FA-serier av edel årgang: 1966 og 2014.
    Falk/Barry-historien fra 1966, BULLETS, har uredigerte striper med ny praktfull colorering fra Reprostugan.
    Hver eneste stripe fra denne serien kan plukkes ut, forstørres og henges opp på veggen for nærmere studie av kunstverk av første klasse.

    1. Skal man henge noe på veggen må det bli noe som ligner originalen. Det nærmeste på norsk er i et av albumene fra 80-tallet. Farger hører ikke hjemme på disse stripene.

  3. Nummer 11 (heller ikke anmeldt) er også meget bra. Skal ikke avsløre så mye av handlingen til del 2 av Det 22. Fantomet her, men sannheten er der ute. Sal Velluto er tilbake med en historie.
    Det som også var meget bra med dette nummeret er innholdsrike faktasider og klubbsider.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *