Gode gamle og new shit

Gode gamle og new shit

Strand Comics, i samarbeid med Bestselgerforlaget, har kuttet ned på antallet Rocky-blader per år, men til gjengjeld tar de ansvar og gir oss flere sommerspesialer med nye oppdagelser.

Zelda

Zeldas sommerspesial har vært en årviss tradisjon siden 2013, men akkurat som med Hjalmar overtok Strand Comics utgivelsen av denne fra Egmont i år.

Tradisjonen tro er hovedhistorien et stripesegment som blir presentert som en sammenhengende historie: Zelda drar til New York sammen med sin verdensvante venninne Nova, og gjenopptar forholdet til en gamme flamme der. Det som følger er mer av alt vi har sett før; Zelda er en kåt, polyamorøs romantiker, en skravlebøtte og en sarkastisk besserwisser, alt sammen med like stor lidenskap. Men poengene er mer enn gode nok til at variasjon over tema fungerer. I like stor grad som i «Rocky» fanger man stadig opp nye detaljer i «Zelda»-stripene ved flere gjennomlesinger.

Zelda sommerspesialer pleier å være på 36 sider (unntatt 2015-utgaven, som var utvidet fordi den inngikk i «Pondus Anbefaler»-albumserien) . Strand har lagt seg på 52 sider, til liks med Strand Comics’ andre spesialer. I tillegg til en håndfull ekstra Zelda-striper er plassen satt av til en sides New York-guide/quiz og anbefalinger av flere illustrert bøker om sterke kvinneskikkelser (inkludert «60 Damer du skulle ha møtt»). Dette er typisk for Strand Comics, at de vil så mye med hver utgivelse, men presentasjonene er innbydende og fargesterke.

Firekanta

Firekantas feriespesialer har Strand Comics allerede sørget for selv i flere år, også denne sommeren. Gagene er helt på det jevne, men Nils Axle Kanten får bare tilgi at jeg fokuserer mer på resten av bladet. Firekanta-spesialene fungerer nemlig typisk som en slags halvårsberetninger for hva Strand Comics har drevet med i det siste, og hva de snuser på. Dermed er halve bladet satt av til Firekanta (inkludert «andre serieskaperes Firekanta-favoritter»; Ida Larmos denne gangen) og den andre halvparten til presentasjoner av nye serier og årets Hjalmar-spesial, samt intervjuer.

De nye seriene viser seg å være det mest interessante.  Maren Uthaug, som vant Rockys jubileumsstipend med strekfigurserien «Ting Jeg Gjorde», lager nemlig en annen stripeserie i samme stil, men med utgangspunkt i hennes samiske bakgrunn. I tråd med prinsippet om at det er greit å vitse med din egen etniske gruppe, tuller hun med samer i en serie som har fått den treffende tittelen «Same Shit».  Humoren i stripene er stort sett like direkte og slagkraftige. Å leve i Danmark, der samer visstnok blir ansett for like eksotiske som Sølvpilen og Månestråle, har kanskje vært Maren Uthaugs inspirasjon for noen av de mer ramsalte poengene. Men for et norsk publikum er det meste forståelig selv om man bare har overflatisk kjennskap til samisk kultur.

Den andre seriepresentasjonen, «Jett» av Endre Törngren Nygaard, har også et sterkt etnisk preg, men i motsetning til «Same Shit» er den ikke like umiddelbart tilgjengelig for det brede publikum. Serien, som er lagt til et flerkulturelt skolemiljø på Oslos østkant, har en noe mer intern humor, og ofte virker det som mer arbeid er nedlagt i dialog enn i poeng. Som nisjeserie er den likevel verdt å studere; det norske innvandrermiljøet er lite utforsket i stripeserier.  Og i likhet med «Same Shit» virker «Jett» ærlig og usminket.

Zelda # 5 av Lena Neidestam
Firekanta album # 10 av Nils Axle Kanten + Maren Uthaug og Endre Törngren Nygaard
52 sider hver
Kr. 59,90 hver
Strand Comics/Bestselgerforlaget

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *