I Skyggen av Jante

I Skyggen av Jante

Iben Sandemose har i hele sin kunstneriske karriere operert på tvers av uttrykksformene. Det det eneste hun ikke tegner, er naturalisme.

Siden 2010 har den daværende Høgskolen i Vestfold – nå Campus Vestfold, en del av Universitet i Sørøst-Norge (USN), arrangert Bildebokfestival. Festivalen retter seg i hovedsak mot studenter fra lærerutdanningen og barnehageutdanningen som vil bli kjent med bildeboka og finne formidleren i seg. En av de aller mest populære innslagene i festivalens historie var Iben Sandemoses opptreden i 2014. I 2019 var hun tilbake – for å snakke om familie og om sorg

Iben Sandemose på Bildebokfestivalen

Iben Sandemose er kunstner, scenograf, forfatter, lyriker og illustratør. Hun har grafiske uttrykk som låner mye fra tegneserienes estetikk. Noe av det er rene tegneserier, som «Ringeren i Notre Madame» (1994) og «To ganger i uken er lite. For lite» (2001). Mye av det er i grenseland. Formblandingen kulminerte med «Ugler i Sandermosen» (1999), en samling av biografiske anekdoter formildet delvis som håndskrevne tekster, og delvis med tegneserieruter og gamle familiebilder som er tilført snakkebobler. Innholdet i denne boka var tema for mye av presentasjonen hennes på Campus Vestfold i går.   

Bjarne og Iben Sandemoses tidligste barndom formildet med skråblikket til sistnevnte.

Iben Sandemose tegner og skriver for barn og voksne. Det eneste hun ikke kan som illustratør, er å tegne naturalistisk – fordi hun ikke har tegneutdannelse. Men så gir hun ikke uttrykk for at naturalisme er noe streber etter; det som begeistrer henne med å tegne, er at alt i utgangspunktet er lov.

Formidlingen av barndomshjemmet Sandemose er stilisert, men ikke for overdrevet.

På den annen side, å skape seg et navn som tegner uten å ha noen kunstnerisk utdannelse gjør henne til et opplagt offer for sin egen families litterære arv. For navnelikheten med Aksel Sandemose er ikke tilfeldig – Jantelovens far er hennes farfar. Jeg føler meg som et null litt for ofte, innrømte hun til festivalpublikum. Også faren, filmmannen Bjarne Sandemose, var et offer for Janteloven. Selv om han var en av Ivo Caprinos nærmeste medarbeidere, og konstruktøren av Il Tempo Gigante, følte han seg ikke verdig til å motta Amandas ærespris for sin innsats innen norsk film, og kastet den på sjøen. Heldigvis ikke på dypt vann, så Iben fisket den opp, og har tatt vare på den, selv om den var blitt grønn.

Aksel Sandemose hadde ikke barnebarnets tegnegaver, og han prøvde visst bare én gang (se også forsidebildet)

I det hele tatt kommer hun fra en kunstnerisk familie. Sønnen hennes, Mikkel Sandemose, er filmskaper, og hennes livspartner etter skilsmissen fra Mikkels far var forfatter og skuespiller Trond Brænne, til hans død i 2013.

Hun forbindes ofte med bildebøker, for barn, men hevder at hun først fikk virkelig lyst til dette da det første barnebarnet ble født – Da skapte hun bildebokserien «Fiat og Farmor». Sorgen etter Brænnes død bearbeidet hun i en av disse bøkene, «Fiat og Farmor og den Hvite Løven» (2014). Den nyeste boka hennes «Opptatt» (2018) representerer kanskje den endelige veien videre fra sorgen; i et forsøk på å gjenvinne skapertrangen la hun en gul skissebok på do, og påla seg selv å lage en tegning hver gang hun var der inne. Det virket.  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

WP Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com