Ikke helt alene

Ikke helt alene

Gazzotti og Vehlmanns Alene er en serie preget av rask utvikling og ikke minst rask eskalering.

Bare en uke etter at flere album i Alene-serien ble etterlyst på Seriefests seminar om tegneserier for barn og unge, lanserte QlturRebus bind to, «Knivenes Mester».

Vi møter igjen Dodji, Lea, Ivan, Camilla og Tommy, som siden forrige album har flyttet inn på byens beste hotell, for de kan like gjerne ha det behagelig mens de planlegger en større leteekspedisjon. En blanding av apokalyptisk angst og berusende, anarkistisk frihetsfølelse preger de fem barnas hverdag, og det gir seg noen svært interessante utslag: Lille Tommy, som er for ung til å skjønne alvoret i situasjonen, tar med seg alle leketøy fra et varehus og fyller en hel etasje med dem.  Ivan påtar seg det tilsynelatende sisyfosarbeid å ringe til hvert eneste nummer i telefonkatalogen i håp om at før eller siden skal noen svare. Han døyver kjedsomheten med alkohol og å skyte på blink. Camilla slites mellom frihetstrangen på den ene siden og på den andre siden pliktoppfyllenheten som har fulgt henne hele livet. Både Lea og Dodji ønsker å sørge for gruppas trygghet, men det er tydelig at bare Lea er stabil nok. Og de fem barna er ikke så alene likevel; et mystisk og truende individ med kniver og økser vandrer rundt i nabolaget.

Camilla plages av sin egen forfengelighet, hvor beskjeden den enn er.

Selv om Gazzottis strek bygger på fransk-belgiske tradisjoner, er Alene svært amerikansk i sin narrative tankegang. Begge serieskapere tenker svært filmatisk. Skjønt tv-serien er kanskje et mer naturlig medium å sammenlikne med; så langt er hvert album som en episode med en historie som står for seg selv, men med tydelig vekt på kontinuiteten.

Verdensbygging er et nøkkelord for denne serien.  Selv om vi ikke kommer så mye lenger geografisk fra det første albumet, «Forsvinningen», er «Knivenes Mester» full av karakterutvikling og hint om hva som har skjedd og hva som kommer til å skje.

Hvert eneste ledd i historiefortellingen er meningsfylt i forhold til kontinuiteten på kort og lang sikt. Dette er serien som, mer enn noe annet av det han skrevet, framhever, Fabien Vehlmanns styrke som manusforfatter: tanke for helheten og framdriften, dramatisk og humoristisk timing, og evnen til å finne den rette balansen mellom hvor mye dialogen skal fortelle i forhold til tegningene.

Bare Dodji er kampdyktig nok til å møte Knivenes Mester på nært hold

I en scene som på glimrende vis illustrert alt dette, mumler den bakfulle Ivan et fortrengt minne som kan være en ledetråd i mysteriet om hvor alle forsvant. Men den eneste som hører ham er Tommy, og han er for distrahert av ideen sin om å bruke svømmebassenget til å ta oppvasken. Et annet godt eksempel er den vesle og ganske subtile detaljen som helt på slutten av albumet gir et hint om hvordan historiens konflikt må ha oppstått.

I en serie med såpass tett kontinuitet er det ekstra viktig at hvert nye bind byr på noe genuint nytt som gjør karakterer og situasjoner enda litt mer engasjerende enn før. Så langt er dette definitivt noe som Alene får til. Skal jeg komme med noen innvending til «Knivenes Mester» må det bli at avsløringen av Dodjis bakgrunnshistorie virker i overkant påklistret og emosjonelt manipulativ.  For helheten har det imidlertid lite å si, og albumet er et utmerket eksempel på en forbedret oppfølger.

Alene 2 – Knivenes Mester
Av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
ISBN 978-82-93569-01-5
52 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag

Les også:
Alene i hele verden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *