Tenk internasjonalt

Tenk internasjonalt

På OCX lanserte manusforfatter Magnus Aspli sin nye tegneserie/prosabok Metropo – Eight Stories From The Unendig City. Vi har snakket med ham om boka, og om hvordan Kickstarter hjalp ham på vei.

Aspli har filmutdanning, nærmere bestemt i manusskriving fra London, og jobber fortsatt innen dette feltet på film og spill, men skrev tegneserier før han begynte med filmmanus. Han mener det er mange likheter når det gjelder å lage manus i disse mediene. Blant annet er han involvert i det Oslobaserte spillselskapet Snowcastle, der han har jobbet både med spillet Earthlock og tegneserien basert på det.

Earthlock

Hva var ditt største tegneserieprosjekt før Metropo?

Det var nok Vessel of Terror, som er en fullblods tegneseriebok på 120 sider. Den ble påbegynt i 2009 og fullført i 2011, med Dave Acosta som tegner. Det er en skrekkhistorie satt i Bergen. Ellers har jeg holdt på med mange småprosjekt, blant annet som redaktør på den digitale Outré-antologien i 3-4 år. Metropo er den første, offisielle fysiske utgivelsen fra Outré Press. Outré-antologien var jo ment å være en gratis antologi på nett, med korte historier der serieskapere fikk love til å leke seg med visse tema.

Vessel of Terror.

Så la oss se nærmere på Metropo. Hva handler denne serien om?

Metropo handler om folk i en framtidsby, lagt litt til cyberpunk-subsjangeren, men jeg vil kalle den for litt mer «slice of life». For primært handler den om ensomhet, kommunikasjon, foreldrerolle og alt det der i en verden fylt med teknologi som kan gå ganske ille, og ganske bra. Det er ikke en dystopi, mer en «både-og» om teknologien vi har i dag.

Boka har en lekker design. Hvem står bak den?

Jeg har stått for bokdesignet, men selve coverillustrasjonen har John Jamtli gjort. Det er fire tegneserier i boka, og fire prosahistorier. Jeg har skrevet alt, mens tegneseriene er illustrert av Mary Safro, Vivian Truong, Naomi Franquiz og Rob Croonenborghs. Boka har også spot-illustrasjoner av Emerson Dimaya, som jeg har jobbet mye med før, blant annet på Spiral.

«Raindrop Hatch» fra Metropo. Ill. Vivian Truong

På OCX’ fagdag snakket du om ulike former for finansiering. Hva er dine erfaringer med crowdfunding?

Det er først og fremst Kickstarter jeg kjenner til. Jeg kjenner også litt til andre plattformer som Patreon og Indiegogo, men alle er jo folkefinansierings-plattformer. Jeg var jo med og laget Kickstarteren til spillet, og brukte også Kickstarter for å finansiere Spiral, uten andre midler. Metropo er finansiert med kulturrådspenger og Kickstarterpenger.  Boka er en del av et større prosjekt med en audiovisuell installasjon, det vil at jeg har fått penger fra Fond for Lyd og Bilde. En liten del av de pengene gikk til boka, og så brukte jeg kickstarteren til å supplere og finansiere resten.

I store trekk har du to typer Kickstarterkampanjer. Den ene er prosesskampanjen, der du vil ha folk til å hjelpe til med på å lage noe, og påvirke et verk som ikke er ferdig. Den andre er bestillingskampanjen der verket er ferdig. Metropo var egentlig ferdig da jeg igangsatte kickstarteren. Fordelen med det er jo at leveringstida blir mye kortere; problemet med uferdige produkter på kickstarter er at det som regel tar lang tid å få det ferdig. Det dumme med Metrorpo, som var klar til å gå i trykken og kunne sendes med en gang, var at det kom et jordskjelv på Taiwan, der boka skulle trykkes, og dermed tok det litt lenger tid. For kickstarteren var i januar i år, og boka skulle sendes ut i mai, men det måtte utsettes. Jeg bruker et firma i USA, både som print broker og distributør. For det å sende ei sånn bok, bare i Norge, koster jo 80 kr, og hvis du gjør en Kickstarterkampanje med en engelskspråklig publikasjon så er 80 % av backerne, nesten garantert, amerikanere. Så da bør du prøve å få til en løsning som innebærer at frakten gjøres fra USA.

Det med frakt kan være en fallgruve.  Sett for eksempel at du har en antologi, og 10 000 dollar som mål. Du får inn 15 00 dollar innen kampanjen er ferdig, så legger du til tre historier i antologien og går fra softcover til hardcover også, slik at du plutselig har ei bok som er dobbelt så tung, og koster så mye mer å trykke at det ikke holder om du fikk inn 5000 dollar ekstra. Jeg kjenner flere som står i gjeld på grunn av sånne ting.

«Automobile» fra Metropo. Ill. Rob Croonenborghs

Hvis vi ser litt mer generelt på det, hvilke råd vil du gi til serieskapere som vil prøve å finansiere tegneseriene sine med crowdfunding?

Primært bør du tenke internasjonalt, særlig engelsk, fordi det er mange flere potensielle backere. Det andre er at det er best å gå ty til Kickstarter med et produkt som allerede er ferdig. En fin løsning, dersom du har et norsk produkt, er å igangsette en kickstarter for å finansiere og trykke en oversettelse til engelsk. Oversettelsen kan du gjøre selv, hvis du er kapabel. Produktet er jo allerede ferdig, så det blir kortere leveringstid, og da er det større sjanse for a backerne er villige til å være med. Mange er redde for å backe ting som de ser at ikke er helt ferdig, de kan ikke vite sikkert om det blir ferdig, og hvor lang tid det tar. Det er mange av oss som har backet ting 5-6 år tilbake og ikke fått det ennå. Men en oversettelse er en kjempefin ting å gå på Kickstarter og be om.

En annen ting er hvis du har mye striper eller liknende og vil samle dem, og hvis den serien har gått på en webside med mange fans, så har du en leserskare du kan ta med over i bokform.

«Walkways» fra Metropo. Ill. Mary Safro

Metropo befinner seg altså innenfor science-fictionsjangeren. Hva tror du er grunnen til at sjangerserier (unntatt humor) har så vanskelige kår på det norske tegneseriemarkedet? 

Jeg tenker det er flere faktorer. Den ene er at akkurat som i en tv-serie så krever det litt å skape en skikkelig god historie. Og det bør vel helst være en serie, og da har du et ganske kostbart inngangspunkt, og må ofre mye for å komme i gang. Samtidig så mangler det nok bare på satsinga, jeg tror ikke det er noe problem å selge en sjangerserie. Det jeg egentlig aldri har skjønt er, hvorfor lager ikke norske serieskapere mer krim?  Krim er en sjanger som nordmenn ellers drukner i, og elsker. Hvorfor har ikke noe norsk forlag satset på lanserer tre tegneserie-krimbøker hver påske, for eksempel? Det må i alle fall være den beste sjangeren å teste. Tenk på hva du kunne gjøre med krim og mysterier i det formatet; mediet er jo forskjellig fra en roman, det er utrolig mange kule grep en kan gjøre der.

«Every moment is a moment forward» fra Metropo. Ill. Naomi Franquiz

Når det gjelder sci-fi generelt så er det jo egentlig vanskelig i Norge. Kanskje det har å gjøre med at Norge er foregangsland på teknologi, det er en ting; en annen er at vi har det jo så bra i Norge, så det kan være vanskeligere å innstille seg på dystopi og finne en vinkling å forankre det i. Det lar seg nok gjøre, men jeg tror nok at hvis du har en norsk setting, og så introduserer noe som er litt vel fantastisk, så er det kanskje vanskeligere å svelge. USA har jo bøttet ut den sjangeren i mange år, og da tar du det for gitt at det er ikke noe stress når det dukker opp noe spekulativt og fantastisk i en amerikansk setting.   Du må venne publikum til det, så det er vel bare å sette i gang. Men det står på satsinga; som sagt hvis et forlag satset, hadde det ikke vært et problem å få til noe som funker. Men selv er jeg jo glad i sci-fi og horror og den litt spekulative og spennende sjangerkombinasjonen der.  Og samtidig så tenker jeg at hvis du skal lage sjangertegneserier så bør du tenke litt internasjonalt også. Men å starte norsk er et kjempefint utgangspunkt, med tanke på støtteordningene som finnes.

magnusaspli.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *