Ordet «julehefte» forbindes først og fremst med tegneserier. Det kan være en endring på gang tilbake til den mer klassiske 1800-forståelsen av ordet, med relanseringen av tekstjuleheftet Juleroser i fjor. I år er ikke bare Juleroser tilbake, men inspirert av heftets suksess satser forlagene for alvor på litterære julehefter.

Ikke desto mindre har noen av de aller eldste tegneseriejuleheftene fortsatt en knallsterk posisjon på markedet. I denne omgangen tar vi for oss de mest slitesterke, amerikanske klassikerne.

Knoll og Tott
Av Harold H. Knerr
36 sider
Kr. 57,90
Egmont

Det kan neimen ikke være lett å finne på noe nytt å si i forordet til disse heftene hvert år, men Fredrik Wandrup gjør sitt beste. I årets forord spekulerer han på hvor denne øya befinner seg, som vi kjenner som Knoll og Totts hjem. Et betimelig spørsmål, ettersom øyas enehersker kong Bumbo (eller var det Bongo?) er en profilert bifigur i årets hefte, men nesten umulig å svare entydig på.

Årets utvalg har jeg lest før, men det er vel kanskje umulig å unngå når en har lest Knoll og Totts julehefte i så mange år, og Egmont stort sett bare trykker serier fra Harold Knerrs siste ti virkeår (ca. 1936-1949). Det er svært gode årganger de har plukket fra i år, 1947 og 1948, med mange sprelske og visuelt oppfinnsomme gags. Men jeg synes de tidligere oversettelsene var bedre. Disse er til dels mer haltende.

Kapteinens Jul
Av Rudolph Dirks, rentegnet av Thierry Capezzone
36 sider
Kr. 59,90
Bladkompaniet

For andre gang overtar Thierry Capezzone et julehefte fra Henrik Rehr (det første var Flåklypa). Han har en renere og klarere strek enn sin forgjenger, og det kan heftet godt trenge, for det inneholder en lang og handlingsmettet historie. Kapteinen prøver å rømme til sjøs, men etter mye om og men ender både han, guttene, mutter og megleren på samme skip! Dirks mangler Knerrs fantasirikdom, men kompenserer for dette med enda villere streker, mer voldsom juling og en generelt større grad av fandenivoldskhet fra alle involverte parter. Dette er Knoll og Tott-humor i sin aller råeste form.  Her er det tett med action, og i grunnen ganske mye å lese på.

En strek i regningen er at Capezzone tydeligvis ikke hadde tid til å tegne alle sidene, for bakerst i heftet blir skipshistorien plutselig avbrutt, og erstattet med sider fra en annen historie (som ser ut til å være rentegnet av Rehr) – og også den blir avbrutt midt i. Så her har det oppstått redigeringsproblemer.

Fiinbeck og Fia
Av George McManus
36 sider
59,90
Egmont

Fredrik Wandrup legger vekt på hatter i forordet sitt til dette heftet: Fiinbecks evige og umiskjennelige flosshatt, og Fias ustanselig voksende hattesamling. Forholdet disse to har til hatter, sier kanskje en del om deres personlighet.

Uten sammenlikning for øvrig har Fiinbeck og Fia det til felles med Nr. 91 Stomperud at begge serier bruker lang tid og mye tekst på å bygge opp til et enkelt poeng.  Fiinbeck og Fia har dog den fordelen at serien inneholder så mange finurlige detaljert at en aldri kjeder seg underveis. Årets serier, som stammer fra 1949, har dessuten den fordelen at de ikke gjentar seg selv for mye. For det kan ikke nektes for at F&F baserer seg mye på sine til dels egenskapte klisjeer, men ikke påfallende mye i denne årgangen. I en serie som heller mer mot det kyniske er det til og med blitt plass til en koselig historie om Finbecks møte med en hjemløs hundevalp her.

Blondie
Av Dean Young og John Marshall
36 sider
59,90
Egmont

Nok en gang er stripene i årets Blondie-hefte av langt nyere dato enn i de andre seriene her (2006-2007). Det er ikke nødvendigvis noe stort problem; vanligvis er det noen gode poenger i Blondie, uansett årgang. Men i år er det skrint. Jeg fant bare to striper som jeg syntes var litt morsomme.  Blondie kan man godt stå over i år.