Kollektivet i stive permer

Kollektivet i stive permer

To veletablerte humorblader har på kort tid kunngjort endringer både i utgivelsesfrekvens og format.  Sist uke skrev vi om hvordan Rocky går over til kvartalsvise utgivelser og tjukkere nummer. Men nesten samtidig gikk Kollektivet over til annen hver måned-utgivelser i magasinformat, med albumpermer.

Torbjørn Lien sier selv i en innledende kommentar at «i min alder er det viktig å ikke bare sitte inne og tegne hele dagen.» Muligens er det også andre årsaker til endringen, men vi godtar den offisielle begrunnelsen.

Hvordan det nå enn har seg, så har Kollektivet gått over til magasinformat uten at innholdet i første omgang har endret seg særlig. Men en liten godbit har Lien satt av til dette nummeret: «Bloopers for Stripe 3010», en tresiders meta-historie der Lien tar helt av og leker seg hemningsløst med mediet.  For øvrig har hovedserien ikke noen «frekvens» i dette nummeret, bare en samling frittstående striper av forholdsvis høy kvalitet og med alle figurene godt representert.  Enn så lenge byr Lien også raust på fire nye striper per side over flere sider. I dagens publikasjonsbransje er jo den slags ødsling med nytt materiale nærmest blasfemi!

Kollektivet er også fortsatt de assorterte biseriers blad, med vekt på de nordiske. Dessverre er «04:00 AM» ikke lenger med i bladet, riktignok fordi skaperne Mac Ask og Andreas Håndlykken måtte gi serien en pause for å gjøre ferdig et annet prosjekt. Inn i stedet kommer Mike Millers «En Salig Røre» (Bless This Mess), en typisk post-Wattersonsk stripeserie. Både i strek og humor er inspirasjonen fra Tommy & Tiger’n mer enn tydelig. Men streken er stivere, og serien kan ikke sies å være på det jevne. Seriens «Tommy». Michael, er visst til enhver tid ledsaget av den klassiske klisjeduoen, hans personlige engel og djevel. De tilfører serien svært lite, så det er like greit at serien faktisk ikke ser ut til å bruke dem så mye. Iblant glimter serien til, men det er ikke deres fortjeneste.

En Salig Røre

Av biseriene for øvrig er den subtilt mørke «Death Piglet» et høydepunkt. Uten ord og med enkle, tjukke streker får den formildet mer enn de fleste seriene i bladet. «Wumo» har jevnt gode poenger, og de mer bisarre aspektene av «M» holder seg bra ennå. Når det gjelder «Snorre» så er det, etter så mange år, ennå ikke alltid like lett å se hva Karine Haaland vil med serien. Noen ganger fabler Snorre om trender og opptrer som en intellektuell streber i striper uten poeng. Andre ganger, som i dette nummeret, hengir han seg til ren, uforfalsket slapstick.

Bortsett fra formatet er Kollektivet altså som før, men en kan håpe at det nye magasinformatet vil inspirere til å skape en sterkere redaksjonell profil. Magasinformatet, der artikkelstoff og tegneserier i større grad blandes, blir stadig mer populært og særlig Lunch har gjort suksess her. En skal heller ikke kimse av den nye forbedringen i papirkvaliteten. Kollektivet har nå blitt bedre både å holde i og å samle på.

Kollektivet nr. 1/2017
Av Torbjørn Lien og diverse
44 sider
Kr. 59,90
Vigmostad & Bjørke/Bladkompaniet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *