Jacob Krügers Dilemma

Jacob Krügers Dilemma

Krüger & Krogh overrasker fortsatt – På en god måte. Serien tar noen interessante retninger med sitt andre bind, «Spøkelseståken».

Etter å ha lest første album, «Brennpunkt: Oslo» konstaterte jeg at retro-stilen i serien var svært solid gjennomført. Ikke bare på grunn av den omfattende lokalhistoriske researchen som serien for lengst var blitt kjent for på forhånd, men også fordi språk, kultur og verdier var så grundig og troverdig fundert i 60-tallet, og fordi historien var så fokusert på det aktuelle mysteriet. Noe som 60-talls detektiv-og hemmelig agent-historier skal være, for som Arne Hjeltnes uttrykte det i sin nostalgibok 549 TV-Heltar: «[Klassiske detektivar] tok ualminneleg dårleg var på seg og sine. Dei var berre detektivar, og i svært liten grad ektemenn, elskarar og fedrar. Det var rett på sak og full fart frå fyrste sekund.» Slik var, og er, Krüger & Krogh også.

Men noe har skjedd, og det har heldigvis skjedd så forsiktig at mysteriet ikke er i fare for å bli overskygget av det mer personlige aspektet. Vi skriver oktober 1964 (som, litt kronologisk forvirrende, er et par måneder før handlingen i «Brennpunkt: Oslo»). Det sprenges ivrig i sentrum for å fullføre T-banen i Oslo sentrum mens Krüger & Krogh etterforsker en mulig hjemsøking av Gamle Aker Kirke, den eldste stående bygningen i Oslo. Det kunne blitt en morsom Halloween-episode med Scooby Doo-fakter, og mysteriet har aspekter av dette også (blant annet blir det referert til Allehelgenshøytiden), men historien har mer dybde enn som så.

Jacob (Krüger) og Julie i en lykkeligere stund, på vei ut fra Eldorado Kino etter å ha sett «Jason and the Argonauts» (som het «Den Store Eventyrer» da den gikk på norsk kino i 1964)

Noe av det som overrasket meg mest med smakebiten på «Spøkelseståken» i sommer, var antydningen om at vi skulle få et nærmere innblikk i Jacob Krügers privatliv. Ikke bare slo dette til, men attpåtil dreier ganske store deler av albumet seg rundt Krügers forhold til kjæresten Julie. Dilemmaet er selvsagt at han ikke kan fortelle henne om jobben sin som hemmelig agent. På overflaten høres det ut som en oppskrift på et komisk sideplott, men har betydning utover det. Og Julie er i tillegg en interessant skikkelse med en godt utviklet personlighet. På grunn av samspillet hennes med Krüger byr historien også på mer dybde og karakterutvikling for ham og, mer indirekte, for Krogh.

Ideen om kvinnelige prester var kanskje liberal i 1964, men frøken Lind er likevel en pastor av den gamle skolen.

Første album hadde strengt tatt ingen interessante kvinneskikkelser. Den eneste kvinnelige karakteren av noen som helst betydning var sekretæren, Frøken Lygre, og hun holdt seg mest i bakgrunnen. Jeg fikk inntrykk av leserne stort sett hadde et avslappet forhold til dette. Det ble liksom mer autentisk på den måten; serien foregår jo tross alt på 60-tallet, og på den tida var vel de handlende skikkelsene stort sett menn i spenningsbasert fiksjon. I «Spøkelseståken» har serieskaperne likevel valgt å ta grep, og introduserer to nye kvinneskikkelser som hver på sitt vis passer inn i konteksten: Julie, og pastoren i Gamle Aker kirke, frøken Lind (i kraft av sitt verv er sistnevnte figur muligens litt radikal til 60-tallsfiksjon å være; den første kvinnelige presten i Den Norske Kirke ble ordinert i 1961). De er ganske ulike i personlighet, men er begge handlekraftige kvinner med egne agendaer. Selv frøken Lygre er litt mer aktiv i dette albumet. Serien består nok ikke Bechdel-testen (som det første albumet ble prøvd for) ennå, men forskjellen fra forrige album er merkbar.

Johannes Smemo (1898-1973, biskop av Oslo 1951-1968) er nok en historisk person som har fått en birolle i «Krüger & Krogh». En interessant tilleggopplysning i albumets kontekst: Han var mot kvinnelige prester.

Når det gjelder historien så følger den noe av det samme mønsteret som i forrige album, et raffinert puslespill der skurken er forsøkt spart som en overraskelse opp mot en bombastisk finale. Veien mot oppklaringen er det mest interessante. «Spøkelseståken» legger mindre vekt på humor enn forgjengeren, det er litt mindre Sprint, og litt mer Detektime med populærhistoriske innslag. Men det taler til seriens fordel at dette var noe jeg ikke en gang tenkte på før ved en ny gjennomlesing, fordi jeg lot meg rive med av både karakterer, stemning og ikke minst dialog. Streken til Bjarte Agdestein er noe mer skisseaktig enn i første album. Det kan være bevisst, for å skape en annen slags stemning (mystisk og høstaktig?), og fungerer stort sett – unntatt i en av Frøken Lygres scener, som kunne trengt en retusjering.

Oslos eldste stående bygg skjuler mange hemmeligheter

Denne anmeldelsen er basert på hardcover-utgaven, som har 61 sider med historie (en betydelig utvidelse fra «Brennpunkt: Oslo») pluss bakgrunnsinformasjon og skisser. Informasjonen er ikke fyldig, men relevant og interessant nok. Man kan vente på softcoverutgaven (som sikkert vil mangle ekstramaterialet), men utgivelsesdatoen for den er ikke en gang fastsatt ennå. Muligens vil bare denne utgaven være tilgjengelig så lenge albumet er del av den offentlige samtalen, noe som serien Krüger & Krogh fortsatt fortjener å være. «Spøkelseståken» er et ypperlig eksempel på hvordan man kan utvikle og modne en tegneserie sakte og sikkert fra et album til det neste, og gi folk en leseopplevelse som føles både gjenkjennelig og ny nok.

 

Krüger og Krogh 2: Spøkelseståken

Av Ronald Kabicek, Bjarte Agdestein og Endre Skandfer

ISBN 978-82-429-5996-6

78 sider

249 kr.

Egmont

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *