Kverneland og Sacco på Litteraturhuset

25. August møttes Steffen Kverneland og Joe Sacco i prat på Litteraturhuset i Oslo, til en samtale ledet av forfatter og forsker Øyvind Vågnes.

Av Andreas Emil Lund

Samtalen ble ikke like god som jeg hadde sett for meg. Både Kverneland og Sacco er høyst interessante serieskapere men det føltes ikke som at de hadde særlig stor relevans for hverandre, og praten ble preget av dette. Det var få spørsmål som var åpne for dem begge og derfor manglet hele affæren en dynamikk som jeg skulle ønske den hadde. Men ellers var det et interessant og arrangement.

– Hvordan stiller dere dere til selvrepresentasjon i bøkene deres?

S.K: Historien i Munch skulle stort sett basere seg på sitater. Om jeg skulle åpne for drøfting eller synsing rundt dette, kommer jeg og Lars inn i og står for det. Det er fint verktøy for å distansere synsingen fra kildebruken. Da kan man også ta opp teorier og hypoteser rundt Munch.

-Joe, hvorfor tegner du deg selv meg briller?

J.S: Jeg ønsker å si til leseren at de ikke ser alt. Jeg ønsker en distanse fra leseren og gir dem en distanse fra meg.

-Hvordan startet du opp med ditt selvbiografiske arbeid?

J.S: Det var på 80-tallet jeg startet å tegne selvbiografisk og jeg var en av mange. Jeg bodde en periode i Berlin og slo opp med kjæresten min der på samme tid som Golfkrigen utspilte seg. Da ble på en måte som om en personlig krise og en politisk krise og smeltet sammen. Jeg begynte gradvis å få inn politikk i mine selvbiografiske arbeider. Jeg har alltid vært interessert i Midtøsten og på den tiden var det ganske enkelt å komme seg til Palestina. Så jeg tenkte: «Hva stopper meg?». Så jeg dro, og det som begynte som en reisedokumentar endte opp med å bli et journalistisk arbeid.

-Steffen, hvordan fungerer samarbeidet mellom deg og Lars?

S.K: Det startet med at jeg viste Lars noen tegninger jeg hadde tegnet av ham og jeg ba ham også tegne noen ruter, noe som resulterte i boken «Olaf G.». Vi kom opp med en del nye teknikker da vi holdt på dem den boken. Vi er enig om det meste, men samtidig har vi forskjellige personligheter. Men vi influerer hverandre godt. Når jeg skriver dialogen hans viser jeg ham det og han endrer det utfra hva han egentlig ville sagt.

00_Sacco Kverneland 1

-Joe, hvordan var det å jobbe med Harvey Pekar?

J.S: Det var veldig spennende men ikke som samarbeidet mellom Steffen og Lars i det hele tatt. Han var veldig spesifikk på hvordan han ville at sidene skulle se ut, og lagde skisser på hvordan det skulle se ut, og det var masse dialog. Det var også det han syntes var interessant og brydde seg ikke så mye om bildene. Han kontaktet meg og vi lagde ting for en avis i New York, og det ga brød på bordet i en periode hvor Palestina-boken min solgte skikkelig dårlig.

– Dere har begge jobbet på oppdrag mens dere holder på med egne bøker. Hvordan er det å balansere oppdrag og arbeide med egen bok? Kommer oppdrag i veien?

S.K: Det er i veien. Det er noe man gjør for å få brød på bordet men jeg liker absolutt best å jobbe med egne ting. Noe prosjekter er selvsagt gøyere enn andre.

J.S: Jeg ville ikke jobbe på oppdrag for aviser men jeg ville sende inn min egent ting. Problemet er at man ikke får nok plass. Om jeg har nok stoff til en bok på 150 sider må jeg krympe det ned til fem. Så egne bøker er bedre enn å jobbe for aviser.

– Og «Fotnoter i Gaza» vokste på en måte ut av denne frustrasjonen?

J.S: Det stemmer. DA jobbet jeg med en skribent og jeg skulle gjøre illustrasjonene. Etter å ha intervjuet folk fikk vi en del historiske perspektiver som ble kuttet da vi skulle trykke det. Det plaget meg og jeg bestemte meg for å dra tilbake lage bok av det.

– Da du lagde «Munch», Steffen, satte du visse regler for hvordan den skulle skrives?

S.K: Ja. Den består stort sett av sitater. Mange av sitatene er jo antageligvis oppspinn og det er jo ikke alle som er pålitelige kilder. Det er ikke biter av historie, men noe som utgir seg for å være sannhet.

-Dere er begge bevisst håndverket i serieskapingen.

S.K: Jeg tror det er en ting meg og Joe har til felles. At vi vi har en tendens til å overarbeide det vi gjør.

J.S: Det er nok riktig.

S.K: Jeg prøver å gjøre ting litt løsere, men vanligvis overarbeider jeg det meste.

J.S: Ja, i det siste har jeg vært veldig opptatt av detaljer. Palestina-boken var veldig tegneserieaktig, men etterhvert så tenkte jeg at om jeg skal ha en journalistisk tilnærming til det som skjer burde jeg også ha en mer realistisk tilnærming til tegningene mine også.

Hør (og se) hele samtalen her 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *