Den uutgrunnelige drittsekken

«Laura Dean driver og dumper meg» er en varm bragd om ungdomstid og farlig kjærlighet.

This One Summer (norsk tittel: Den Sommeren), skrevet av Mariko Tamaki og illustrert av hennes kusine Jillian Tamaki, var en av de første dramabøkene jeg leste som fikk meg til å kjenne på de store følelsene. Siden den gang har jeg, av ulike årsaker, ikke lest noe annet av Mariko Tamakis bibliografi. Noen ganger glemmer jeg rett og slett at storheter finnes, og Mariko er lager virkelig slike. Med «Laura Dean driver og dumper meg» (LDDDM) skriver hun en sympatisk historie om hvordan feil mennesker i livet ditt til feil tid postensielt kan får kolossale konsekvenser, at selv om man har gode venner, får man bare like mye som man gir og om tenårenes generelle skjørhet. Alt er nydelig illustrert av Rosemary Valero-O’Connel.

Frederica (‘Freddy’ blant venner) er sammen med skolens kuleste jente, Laura Dean. Problemet er imidlertid at Laura driver og dumper henne. Freddy får vite av en spåkone at hun er i et såkallt ikke-monogamt bytt-partner-ormehull. En slags ond bli-dumpa-sirkel. Hennes eneste løsning for å komme seg ut, er at hun selv må dumpe Laura. Freddy merker dessuten at forholdet til Laura også går utover forholdet til hennes venner. Særlig bestevennen Doodle. Ja, det er nok best å dumpe Laura, men hvordan?

Laura er en snik-kjiping. Helt i starten sprenger hun drittsekk-skalaen, men etter hvert begynner man å forstå at det er litt vrient å sette fingeren på hva som gjør personligheten hennes så elendig. Man liker henne rett og slett ikke. Dette blir så klart mer åpenbart etter hvert, men hun er en nyansert skurk, om man kan bruke det ordet. Dette gjør at man som leser føler seg knyttet til både Freddys utfordringer med henne, men også vennenes irritsajon over henne. Nyansene gjør livet til en 17-åring oppslukende, og selv om boken ikke nødvendigvis speiler en ungdomstid vi alle har vært gjennom, skaper den en gjenkjennelighet gjennom troverdighet. Det gir meg stor selvtillitt og glede å kjenne meg igjen i en karakter som har så kule venner på videregående.

Freddys turbulente forholdshistorie overlappes av hennes meldinger på et Klara Klok-aktig nettsted kalt Anna Vice. Dette er en god måte å flette inn Freddys egne tanker om situasjonene som utspiller seg uten å overspille det. Mariko fremstår som en troverdig avsender til et yngre publikum. Hun henfaller ikke til kleine parodier på generasjonen hun skriver om, men tar dem på alvor og mestrer det. De to tingene er ikke alltid det samme.

I et vennskap eller kjæresteforhold kan de små tingene vekke store følelser. En lett berøring fra Laura eller et stryk gjennom håret når Freddy trenger det som mest, er forløsende, og O’Connell og Mariko gir det slike detaljer plassen den fortjener. Likeså stillheten mellom Freddy og Doodle når vennskapet går dårlig. Disse små øyeblikkene av passivitet, avstand eller dumme valg står uten kommentar og er akkurat passelig underdramatisert. De gir ikke leseren føringer, men lar øyeblikkene tolkes i konteksten av den øvrige historien. Det resulterer i en oppriktig visualisering av menneskelige følelser som man sjeldent ser.

Ungdomstid og kjærlighet i litteratur er avbildet i det kjedsommelige, til den grad at det nesten føles utenkelig om noen har gått gjennom ungdomstiden uten en romanse. LDDDM har alle ingrediensene man kan forvente av den stereotypiske ungdomstiden, og som man kjenner igjen fra bøker og filmer. Imidlertid er det i måten den fortelles på, at brytningen fra klisje til genistrek skjer. Når noen er så dyktige på å fortelle en historie at de lurer deg til å tro at man aldri har lest maken, uten at man føler seg lurt. Sånn er denne boken.


Laura Dean driver og dumper meg
Skrevet av Mariko Tamaki, tegnet av Rosemary Valero-O’Connell
Oversatt av Anne Audhild Solberg
304 sider
249 kr.
Cappelen Damm

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *