Livet med Hilda

Livet med Hilda

Den britiske serieskaperen Luke Pearson er aktuell med Free Comic Book Day-utgivelse og en Netflix-serie under utvikling. Serienett har tatt en prat med mannen.

Den gangen du var på OCX synes jeg å huske at du snakket mye om «Everything we miss», kanskje fordi «Hilda» ikke var så godt utviklet på den tiden?

Jeg tror det var tre historier på den tiden. Men karen som jeg ble intervjuet av ville snakke om «Everything we miss», og han var ikke så gammel, heller. Han ville kanskje ha litt balanse. Siden da har jeg fått den boka mer på avstand, og den føles litt mindre viktig. Nå har Hilda blitt hovedsaken. Jeg har laget flere novelleserier, og det har alltid føles om de er mer knyttet til «Everything we miss». De er litt mer varierte enn som så, men føles likevel som deler av et hele. Men i ettertid har jeg ikke laget mye sånt, og ingen ting har vokst ut av den boka. En stund jobbet jeg like mye med serier for voksne som med Hilda, men nå sliter jeg med det.

Jo mer jeg ser tilbake på «Everything we miss», jo mindre begeistret er jeg for den. Den føltes veldig ærlig den gang da, men ikke like mye når jeg ser tilbake på den.

Du tok en pause da du var ferdig med «The Black Hound»?

Ja, mer eller mindre bevisst tok jeg et friår, fordi jeg var brent ut etter den boka. Tidligere hadde jeg påbegynt hver bok relativt kort tid etter den forrige. Jeg visste at det var et press om å lage en ny bok, men etter denne sa jeg, jeg vil ikke en gang tenke på å lage en ny i et år. Egentlig tok jeg en enda lenger pause enn planlagt. Jeg hadde planer for friåret.  Jeg fokuserte på illustrasjon og storyboarding, og jeg har jo alltid gjort illustrasjonsarbeid innimellom. Men jeg håpet også at jeg skulle få tid til å lage noen mini-tegneserier, mer eksperimentelle korte greier. Jeg ville drive med egenpublisering, og til og med lage noe litt lenger.

Men ingen ting skjedde. Hver gang jeg prøvde å begynne på noe sånt føltes det vare ikke så naturlig lenger.  Så jeg nøler mer med alt jeg gjør av slike serier nå, og jeg strever fortsatt med å finne ut av hva jeg helst vil gjøre. Egentlig ville jeg lage serier både for barn og voksne, så jeg ble litt bekymret da Hilda begynte å ta over. I utgangspunktet ville jeg ikke at det skulle bli min hovedgreie, det eneste jeg er kjent for. Men det er egentlig det som har skjedd, og det kom til et punkt der jeg måtte spørre meg selv, hvorfor plager det meg? For jeg hadde denne forestillingen om at jeg ville lage alle disse interessante seriene for voksne, men når det kommer til stykket greier jeg ikke å sette sammen noen ideer. Tydeligvis er det ingen ting der som jeg føler sterkt nok for, så jeg måtte spørre meg selv, hvorfor ville jeg dette? Kanskje jeg ikke skal lage flere serier for voksne, i alle fall ikke tvinge det fram og ikke bekymre meg. Det var greit bare å lage Hilda, og det er vel det som har skjedd. Ikke at jeg bare vil lage Hilda…

I «The Stone Forest» er Hildas mamma mer involvert i eventyre enn før

«Hilda and the stone forest “ går dypere inn på trolltemaet . Hilda besøker trollenes verden. Den er litt annerledes fordi den tar for seg ting som det er lagt opp til i tidligere bøker. Det er noe jeg har nølt med å gjøre før, fordi jeg alltid ville at hver bok skulle stå for seg selv. Men jeg forutsetter at mange av leserne vil ha lest de foregående bøkene også. Mange detaljene fra de andre bøkene vil komme tilbake.

Apropos kontinuitet og utvikling, jeg la merke til at det skjer en viss utvikling i Hildas sosiale liv. I de første to historiene var det bare henne, mammaen og en og annen av bergets skapninger. I den tredje historien prøvde hun å sosialisere med de andre ungene, men hun fikk ikke egentlig noen venner. I den fjerde historien fikk hun venner, men man fikk inntrykk av at også vennene hennes synes hun er rar. Har du planer for hvordan du kan utvikle figuren videre?

Jeg er ikke helt sikker. Det har absolutt vært en utvikling. Hilda havnet i dårlig selskap, men nå har hun funnet noen venner som likner mer på henne. I den nye boka dukker det opp et par unger fra den forrige boka, de Hilda kom best overens med, og nå er de bare vennene hennes. Og de har muligheten til å bli tilbakevendende karakterer som hun samhandler med.

Hilda er en kronisk eventyrer. Vennene hennes blir involvert, oftere nå enn tidligere (fra «The Stone Forest»).

Du har visstnok modellert Hildas hjemby Trolberg etter flere skandinaviske byer, inkludert Reykjavik, København og Bergen. Jeg synes også jeg kjente igjen Deichmanske bibliotek Grünerløkka (som Pearson besøkte under OCX) i en serierute. I tillegg er landskapet rundt Trolberg visstnok basert på landskapet rundt Odda.  Har du besøkt alle disse stedene?

Trolberg

Nei. Jeg har vært i Bergen én gang, da jeg var på ferie sammen med familien min. Det var på den ferien at dette kjærlighetsforholdet begynte, da fantasien min fikk utløp. Jeg har vært i København, og i Oslo, selvfølgelig. Men ikke Reykjavik og ikke Odda. Jeg tror jeg valgte å bruke Odda som referanse fordi jeg hadde en vag idé om hvordan jeg ville at Trolberg skulle være. Jeg visste at byen skulle være ved en fjord, for jeg nevnte det tidligere i bøkene. Så jeg prøvde vel å finne et eksempel på hvordan en by er plassert ved en fjord. Jeg fant bildene ved å google, tror jeg. Landskapet var riktig, det var det jeg lette etter, så jeg brukte det som en slags mal, men forstørret det til denne rare storbyen. Det er i en dal, omgitt av to store fjell, veldig kupert. Når det gjelder bygningene så har jeg stilisert dem på en måte som får dem til å likne på bygninger fra disse stedene. Men når det gjelder gatene så baserer jeg det på gatebildet hjemmefra. Så mye kommer fra steder jeg har bodd i England også. Jeg ville at det skulle være en miks. Deler av Trolberg ser ut som Storbritannia for meg, bare med mer trebebyggelse.

Så langt har du stort sett brukt skandinaviske myter og legender i serien?

Ja, hovedsakelig, det var utgangspunktet for hele prosjektet. Jeg brukte «nisse» i den fjerde historien fordi ordet «gnom» ikke ville ha de samme assosiasjonene. Det fins jo så mange forskjellige versjoner av disse skapningene, og alle har de ulike navn i ulike land. Jeg trodde at Storbritannia var litt mer atskilt, men det er mye av det samme. Det finnes husvetter i Storbritannia, men de blir vel heller kalt «brownie» eller noe sånt, men det kan også være et annet ord for fe eller alv. De glir sammen. Jeg lener meg vel mer mot det britiske nå, for det har aldri vært fullstendig skandinavisk, men det er definitivt utgangspunktet. Men det er mye i serien som ikke er det.

Hilda forhører Trolbergs mange nisser i albumet «The Black Hound»

Tove Jansson er en inspirasjonskilde du ofte nevner. Hvordan ble du kjent med hennes verker?

Jeg syntes å huske at jeg først ble kjent med Mummitrollene gjennom den japanske tegnefilmserien på 90-tallet. Eller i alle fall var det det jeg trodde, men jeg oppdaget at jeg hadde lest Tove Janssons Mummibøker på skolen. Blant annet fant jeg en stil jeg hadde skrevet om «Farlig Midtsommer».  Og jeg hadde tegnet små bilder til den også, men det hadde jeg helt glemt. Men det var en artig oppdagelse. Men det var gjennom tegnefilmene at jeg oppdaget Mummitrollene, det var så mange bilder som klistret seg fast i hodet mitt for alltid. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, men jeg gjenoppdaget dem først da tegneseriestripene ble utgitt på nytt. Da studerte jeg illustrasjon, og jeg gjenoppdaget alt dette på nytt, og det var vel da jeg først oppdaget Tove Jansson som en illustratør og forfatter. Jeg hadde ikke skikkelig peiling på alt dette før, jeg husket bare bildene fra tegnefilmene.

 Forsiden til Free Comic Book Day-utgaven av Hilda. MERK: inneholder spoiler

Les også:
Hilda fra Berget
OCX 213: Nobrow
Øye på Flying Eye

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *