Ur-Mikke vender tilbake

Floyd Gottfredssons tidligste arbeider på Mikke Mus kommer til heder og verdighet igjen med samlingen «Dødens Dal».

Utgangspunktet for denne boka, forhåpentligvis den første av mange, er Fantagraphics’ samlebokserie Walt Disney’s Mickey Mouse, som startet i 2011, og hittil er kommet ut 14 bind på engelsk. Gjengivelsen er ren og klar, sekvensene er komplette og usensurerte, og David Gerstein leverer nok en gang solid tegneseriehistorisk kontekst i en bok som går fra Floyd Gottfredson kom inn i bildet med den titulære debuthistorien i 1930, til «Grimmerud Slott», som ble avsluttet helt i begynnelsen av 1933. Vi blir raskt introdusert for det daværende persongalleriet, som i tillegg til Mikke og Minni består av Klaus Knegg (som ser ut til å ha hatt Langbeins rolle i de tidligste seriene), Klara Ku, en veldig tidlig versjon av Svarte-Petter, og hans daværende partner, den sleipe advokat Lur.

Advokat Lur i «Dødens Dal» (tidligere utgitt på norsk i «Jeg, Mikke Mus» (1976) )

Helt i begynnelsen var serien skrevet av Walt Disney selv, tegnet av hans høyre hånd Ub Iwerks, og tusjet av Win Smith. Smith skulle egentlig overta da de to førstnevnte begynte å konsentrere seg om animasjon, men etter en krangel mellom Disney og Smith om seriens vei videre gikk jobben til Gottfredson.

Det ville være feil å påstå at Gottfredsson fant stilen med det samme. Den første historien «Dødens Dal», er riktignok en eventyrhistorie, men er preget av uthaling og gjentakelser, som om serieskaperen ikke helt vet hva han vil med dramaet, annet enn å la det fortsette på ubestemt tid. I likhet med Hergé på Tintin var Gottfredson på Mikke Mus gjennom en prøveperiode med planløs historiefortelling aller tidligst på 30-tallet, selv om det må være lov å påpeke at Gottfredson var en mye bedre tegner enn Hergé i 1930.

Mikke Mus mot Kipp Katt (tidligere utgitt på norsk i «Mikke Mus – Gode Gamle Årganger» (1986) )

Etter «Dødens Dal» lagde Gottfredson noen kortere, rent humoristiske episoder som var sterkt preget av de tidlige Mikke Mus-tegnefilmene. En av disse, «Kipp Katt» er egentlig enda mer langtekkelig enn «Dødens Dal», selv om den er mye kortere. Her havner Mikke i gjentatte konfrontasjoner med en katt som hver gang knyter en ny knute på Mikkes hale, hver gang til Mikkes økende raseri og hevnlyst – Altså et veldig primitivt slapstick-gag med variasjoner over tema. Kort tid etter begynte avisserien Mikke Mus med søndagssider (gjengitt her i farger), hvor Gottfredsson kunne få utløpe for sine slapstick-påfunn i mer kompakte og konsentrerte former, noe som fungerte mye bedre. Dermed kunne han fokusere mer på eventyret i dagsstripene.

Mikkes første barnevaktjobb for Tipp og Topp. Fra «Mikkes Nevøer» (tidligere utgitt på norsk i «Mikke Mus – 365 Historier» (1979))

«Sjørøverskatten» er den første historien der han gjør dette på alvor, og også den første historien der han ser ut til å ha en ordentlig plan bak historiefortellingen. Du merker at han trives med det mer episke formatet. Serieskaperen begynner for alvor å uttrykke sansen for det eventyrlige og dramatiske, og i tillegg det melodramatiske. Mikke går fra å være en munter og nysgjerrig spilloppmaker, til å utvikle det kroniske eventyrer-og heltesyndromet som han skulle bli kjent for. Han sier det til og med ganske rett ut veldig tidlig i historien: «Det står [i dette anonyme brevet] at noen er i fare! Jeg er nødt til å ta sjansen. Sånn er det bare. Jeg må!». Den rolige og kjølig beregnende detektiven fra senere historier er det ikke foreløpig ikke tegn til her; Mikke er et utpreget følelses-«menneske», og reagerer på alt med mest mulig frykt, iver, sorg eller munterhet, avhengig av hva han møter på.

Det skulle ikke bli siste gang Mikke havnet i en slik situasjon. Fra «Sjørøverskatten» (ikke tidligere utgitt på norsk)

For øvrig er det vanskelig å presentere 30-tallets Mikke Mus-serier å uten å adressere elefanten i rommet: De siklende, bredleppete afrikanske kannibalene (og andre representanter for «de ville», som Negergutten Torsdag) var figurer som dukket opp flere ganger i de tidlige avsnittene, blant annet i «Sjørøverskatten». For det offisielle Disney har den slags skildringer i ettertid vært oppfattet som en smule pinlige, og blir ofte feid under teppet (eller låst inn i hvelvet). Men tegneseriekjennere er stort enige om at å gjengi gamle stereotypier uten sensur er både det kunstnerisk, kulturelt og historisk riktige – selv om det kan være greit å forklare konteksten, og det gjør Gerstein selvsagt. Gottfredson var en mann av sin egen tid, påpekes det, og han benyttet seg av den gangen populære og helt vanlige stereotypier. Og det som er sikkert, er at serieskaperen holdt seg strengt til kannibalvitsenes konvensjoner. F.eks. det første kannibalene sier til Mikke er: «Bli der du er, hvite mann! (min utheving). Ettersom de fleste figurene i tidlige Mikke Mus-historier hadde svart eller grå pels, ble det å være «hvit» definert ut fra bakgrunn, ikke fra utseende.

Klaus’ hjernevask gir interessante resultater. Fra «Grimmerud Slott» (tidligere utgitt på norsk som et bilag til Donald Duck & Co nr. 39/1996) )

«Grimmerud Slott» er som sagt den bokas siste historie, og et tidlig eksempel på sjangeren som Mikke så ofte blir assosiert med – mysteriet. En gruppe gale vitenskapsmenn vil teste et våpen på Mikke og Klaus, med hysteriske konsekvenser. Her ser vi hvordan Gottfredson fortsetter å utvikle seg som historieforteller; dramaet er mer fortettet og humoren er litt mer raffinert.

Samlingen er ikke komplett*. På baksideteksten heter det at man har «plukket representative godbiter». Omfanget er likevel stort, med flere historier og gags som ikke har vært utgitt på norsk før. Uten tvil er prosjektet det mest ambisiøse forsøket på å samle Floyd Gottfredsons Mikke Mus på norsk siden «Jeg»-bøkene, og det kommer på overtid. Barks-opptrykk vil det alltid være nok av, men er dette en essensiell bit av Disney-tegneseriehistorikk som det brede lag av norske lesere har blitt snytt for en lang stund.

 

*Oppdatert informasjon: Egmont har planlagt seks bøker i denne serien. Den altså en noe mindre ambisiøs satsing enn Fantagraphics’ original, og rent kronologisk vil det være huller i samlingen. 

 

Mikke Mus i Dødens Dal – De originale avisstripene 1930-1932
Av Floyd Gottfredson
Oversatt av diverse
ISBN 978-82-429-6238-6
Forord av David Gerstein
196 sider
399 kr.
Egmont

2 tanker om “Ur-Mikke vender tilbake

    1. Hvorfor ikke heller kjøpe de engelske Fantagraphics-bøkene og få alt komplett og kronologisk, da? 🙂 Siste historie i Fantagraphics Vol. 2 er den samme som utgjør siste del av denne boken, nemlig «Grimmerud Slott», eller «Mickey Mouse in Blaggard Castle» på engelsk. Så hvis du vil lese det som kommer etterpå, er det beste uten tvil å kjøpe Volum 3 av Fantagraphics-bøkene: https://www.amazon.com/Walt-Disneys-Mickey-Mouse-Vol/dp/1606995316 Det er fantastisk mange bra historier i det volumet. 🙂 Og det er bedre for lesingens del å få dem alle i kronologisk form istedenfor et utvalg slik Egmont gjør i denne norske bokserien.

      Når det er sagt, håper jeg at denne bokserien får flere norske lesere til å oppdage Gottfredson… men det er synd og skam at Egmont ikke heller laget en bokserie som konsentrerte seg om å samle Gottfredsons beste og mest interessante arbeid – dagsstripene fra 30-tallet og starten av 40-tallet – fullstendig komplett og kronologisk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *