Nemi på Gyldendal

Nemi på Gyldendal

I fjorårets siste nummer av Nemi kunngjorde Lise Myhre ganske diskret sin kommende overgang til Gyldendal. Overgangen har vært smidig, men med flere nye biserier er det likevel verdt å se nærmere på første nummer fra et nytt forlag.

For ordens skyld: Lise Myhre forsikrer om at hun fortsatt har et godt forhold til Egmont. Grunnen til at hun bytter forlag er at hun «tror bestemt at Tegneserie-Norge har godt av at ikke ett forlag har monopol på alle de største tegneseriene». Denne vesle utfordringen til en tilnærmet monopolsituasjon er i så fall beundringsverdig.

Og ganske mye er som før ved Nemi (altså bladet): Formatet er det samme, sidetallet er det samme, andelen av Nemi-striper er omtrent som før, det ser ut som vi fortsatt kommer til å få en populærkulturell/populærvitenskapelig artikkel i hvert nummer, og det er stadig «fun facts» om månedens tema spredt utover hele bladet.

Presentasjonen kunne vært bedre. Bortsett fra kunngjøringen om «Mange NYE serier» er det ingen ting ved forsiden som prøver å tiltrekke seg bladhyllekikkernes oppmerksomhet. Den har ikke en gang bakgrunnsfarge (i likhet med den sørgelig slappe forsida på 2017-juleheftet). Men den har altså nye biserier, og vi skal ta en kikk på hver tegneserie/serieskaper i årets første utgave, inkludert…

Nemi: Hovedserien har vel ikke forandret seg så mye siden de siste, foregående gangene jeg omtalte den. Den er blitt mer ensembledrevet, utnytter bifigurene som best den kan, og er morsom når den prøver.

Når den ikke prøver, får vi de evinnelige sitat-memene som Lise Myhre dessverre ser ut til å bli stadig mer avhengig av for å levere nok striper.  Det er et par sider med dem i dette nummeret også.

Lise Myhre har heldigvis også funnet på en ganske vellykket mellomting: Nemis «gavekort» til høytider.

Nina Hemmingsson: Fra før av vet jeg at denne svenske serieskaperen er hemningsløs og frydefullt infam i sine skildringer av særlig forholdet mellom mann og kvinne. Dessverre har hun bare med en gag i dette første nummeret, noe som ikke alene er stort å vurdere henne på, men hun kommer nok til å passe inn. Bare gi henne litt mer plass.

Belszbubs av finske JP Ahonen: Satanister i en familie-stripeserieform, kort fortalt. Poengene er litt flate, men Ahonens fine, sveipende tusjing redder serien.

Belzebubs

Ida Neverdahl: Jeg kunne ha lyst til å kalle denne serien for Jojo, for det er utvilsomt ham, selv om han ikke nevnes ved navn. Men kanskje det dukker opp andre figurer i senere episoder. Uansett, serien en moralpreken til fordel for veganismen (faktisk så bruker den mest plass på å fortelle hvorfor konsum av andre animalske produkter, ikke bare kjøtt, er galt). Lekent presentert, men selvsagt også strengt.  For øvrig tyder tegning og fargelegging dessverre på hastverksarbeid.

Ida Neverdahl: Jojo(?) blir veganer

Sarahs Skriblerier av Sarah Andersen: Jeg føler at Andersen snakker til meg som få andre serieskapere kan, med sine observasjoner av menneskelig svakhet. Aller helst hadde jeg sett bøkene hennes på norsk (de har begynt å komme ut på dansk), men dette er da en begynnelse. Velkommen, Sarah!

Bizarro av Dan Piraro: Av alle biseriene som har kommet og gått i Nemi under Egmonts periode, skjønner jeg ikke hvorfor det var akkurat denne som skulle få fortsette. Den er på det jevne, men passer ikke så naturlig inn i bladets profil.

Sarahs Skriblerier

Fowl Language av Brian Gordon: En gagserie om en and og sønnen hans. Ikke rare premisset, og ikke rare poengene i første nummer i alle fall.  Men med bare to gags er det, igjen, foreløpig ikke stort å vurdere serien på. Neste!

Den Avskyelige Charles Christopher av Karl Kerschl: En episodisk serie om en sasquatchs gleder og sorger i skogen. Utmerker seg med svært visuell historiefortelling, bra strek og god oppbygging. Passer definitivt inn, ja.

Den Avskyelige Charles Christopher

Generelt inneholder den nye utgaven litt færre sider med Nemi, men stripene er ikke blåst opp, så det jevner seg ut. Dermed er det blitt mer plass til biserier. Mange av disse er dessverre blåst opp i stedet, så plassen er ikke godt nok utnyttet. Utvalget er ujevnt, men de brukbare biseriene er i flertall.

 

Nemi nr. 1/2018
Av Lise Myhre + diverse
44 sider
Kr. 59,90
Gyldendal i samarbeid med Bestselgerforlaget

3 thoughts on “Nemi på Gyldendal

  1. Undrar om den där Belzbubs-serien kan vara baserad på ordvitsar, även på finska… I så fall är det kanske inte så konstigt att de inte fungerar fullt så bra på norska…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *