Ønsker nytenkning i kritikken

Ønsker nytenkning i kritikken

På OCX sist lørdag ble det invitert til paneldebatt om tegneseriekritikk.

Deltakerne var (f.v. på bilde ovenfor) Una Mathiesen Gjerde, Øyvind Holen, Erle Marie Sørheim og Herman Breda Enkerud. De to førstnevnte er kjente som tegneseriekritikere i større dagsaviser. Gjerde er kunstredaktør for det digitale tidsskriftet Subjekt, mens Enkerud er designer, illustratør og serietegner, i tillegg til å være involvert i Narves1biblioteket.

Britiske Zainab Akthar skulle egentlig delta i debatten, men meldte avbud.

Gjerde: Tegneseriekritikken legger seg tett opp mot kunstkritikken, og det er ikke en fordel. Det har vært et ønske om å løfte tegneseriene, men samtidig har vi kanskje beveget oss bort fra mainstream-perspektivet. De smalere kanalene for tegneseriekritikk har kanskje ført til at de større mediene føler de ikke trenger å dekke feltet? Og så oppstår det et vakuum, fordi bare spesielt interesserte oppsøker disse mediene. Så hvordan skal en person som kanskje bare leser f.eks. Pondus i Dagbladet oppdage at det finnes mye mer ved tegneserier enn det?

En Som Het

Holen: Vi må finne ut hva er det vi diskuterer her. Hvor er norsk tegneseriekritikk? Hvor finnes den? De fleste vil ende opp med å bli anmeldt på Serienett og på Empirix. Hvis de er heldige får de også en omtale i Barnebokkritikk, hvis den tenderer mot å være en barne-eller ungdomsserie. Jeg kommer fra en bakgrunn der vi var fem stykker som anmeldte tegneserier, men da var vi på siden av film og CD-platene i avisene, og hadde ikke så mye plass å boltre oss på – Mellom 800 og 1500 tegn.  Nå er jo anmeldelsene grundigere og lenger, men de når kanskje bare de som allerede er interesserte.  Ta årets vinner av Årets Tegneserie, Kristoffer Kjølberg – Hvor mange anmeldelser tror dere han fikk for En Som Het? Den ble anmeldt på Serienett og i tidsskriftet Numer. Det er alt! Hønsemannen, som også var nominert, ble bare anmeldt på Serienett og Empirix.

Hønsemannen

Sørheim: Jeg synes det har skjedd utrolig mye de siste ti årene, vi har sett en utrolig positiv utvikling. Det er flere titler, det er flere kvinner, og jeg opplever at det er en større interesse for norske tegneserier nå enn før. Men vi har samme problemet som de andre anmelderområdene, nemlig at anmeldersaker får ikke mange klikk. Så de store mediene nedprioriterer kritikk, og da er tegneserier noe av det første som blir nedprioritert fordi det blir sett på som nisjeprodukter. I Dagbladet anmelder jeg tegneserier innimellom, men det er veldig avhengig av at jeg sier jeg vil.

Enkerud: Jeg lurer på om problemet kan være at norske tegneserier ikke posisjonerer seg tydelig nok. Det er veldig mange som leser, anmelder og skriver om dem, men det å ha en tydelig posisjon, og ikke minst en agenda med kritikken, som man prøver å få fram og å prøver å bevege miljøet i en retning med – jeg føler at det er et potensiale der.

Holen: Det er vanskelig å posisjonere seg når man ikke har et sted å posisjonere seg i. «Anmelderiet» er på vikende front over hele linja i massemediene. For ti år siden hadde Dagens Næringsliv fire plateanmeldere, tre bokanmelder, en kunstanmelder og en egen tegneserieanmelder. I dag er det en plateanmelder, en bokanmelder, og ingen på kunst eller tegneserier. Kristian Hellesund er nå den eneste i Norge som har en fast avisspalte om tegneserier, i bydelsavisa Sydvesten. Det var noe som jeg hadde før; i Bergens Tidende kunne jeg velge hva jeg ville, og fylle en spalte. Men nå må du selge det inn som om det var en nyhetssak.

The White Cube på Instagram

Gjerde: Men her snakker vi om å selge inn til en avis. Og avismediet er jo døende. Jeg tror at det som gjelder for tegneseriekritikken, som gjelder for absolutt alle kritikersjangrer, er å få posisjonert seg på nye kanaler. Man må produsere nyskapende kritikker hvis man skal nå ut til yngre generasjoner. Det foregår et kjempespennende prosjekt i England nå som heter The White Cube, det er to damer på 23 år som bor hjemme hos foreldrene sine i Liverpool, og som utelukkende legger ut kritikker på Instagram, med «Instastories» der de forteller hva de personlig synes om, og får ut av, kunst. De har 10 000 følgere; det er mer enn Subjekt.

Enkerud: Kritikkene bør ikke trenge å leve på avisenes nåde. Men sånn er det med kulturlivet i Norge, det er avhengig av ganske mye dugnadskraft for å drive diskusjonen videre. Men jeg føler at Norge mangler et naturlig midtpunkt for en samtale om tegneserier. F.eks. er det påfallende at framveksten av kvinnelige serieskapere i Norge kommer i etterkant av den feministiske tegneseriebølgen i Sverige, med utgangspunkt i serieskolen i Malmø.

Vårens Pang Pang-utstilling – Utslag av en norsk kvinnebølge importert fra Sverige?

Holen: Men vi savner vel noen entusiaster. Det er lettere enn noensinne å legge ut stoff, og det er veldig mye entusiasme blant de som lager tegneserier, men hva med entusiasmen for å skrive om tegneserier?

Gjerde: Jeg har spurt folk om å skrive om tegneserier for oss, men de føler at de vet for lite. Og hvis jeg ber dem om å anmelde tegneserier, synes de at det blir for tett på det de selv driver med.  Det er andre serieskapere, for jeg kjenner ingen andre som kan noe om tegneserier, ikke som studerer eller bor i Oslo, som har den entusiasmen, og som er innenfor den aldersgruppa.

Holen: En annen ting som er litt pussig er hvor populære enkelte tegneserier fortsatt er, visse stripeserier for eksempel, som selger i titusener, og det er påfallende hvor lite de anmeldes.

Hvor sterkt er skillet mellom «kunsterisk verdige» tegneserier og stripeserier hos anmelderne? Både Serienett og Emprix har anmeldt flere stripesamlinger, bl.a. Bestis

Enkerud: Det er et interessant poeng, for man kan jo snakke om en viss segregering mellom «gode tegneserier» og stripeserier. Spørsmålet er, hvis man bygger bro mellom disse, kan man også skape større engasjement for mediet i sin helhet? For ikke å snakke om alt som er fra utlandet. Der har man en berøringsangst.

Sørheim: I Dagbladet er det veldig vanskelig å få saker om utenlandske tegneserier, vi har vært nødt til å prioritere norske serieskapere.

Holen: Og som utgivere og serieskapere må man jo jobbe litt med å fortelle om hva man utgir – mase på anmeldere, mase på medier. Da jeg var anmelder måtte jeg mase på forlagene, for de var veldig dårlige på å sende ut nyheter. Jeg måtte lete etter ting for å få noe å skrive om, rett og slett. Forlag oppfordres ikke bare til å sende bok, men også til å ringe, mase, fortelle hvorfor nettopp dette er noe man burde skrive om.

Enkerud: Et annet spørsmål her er om hva som blir anmeldt; å komme inn i tegneseriemiljøet, mener jeg, krever økonomiske ressurser og utholdenhet. Du blir jo først plukket opp og anmeldt etter å ha gitt ut en bok, og som serieskaper er det å produsere en bok et enormt stykke arbeid. Det er et problem at man ikke har anledning til å anmelde mindre publikasjoner og bygge opp forfatterskap på den måten som man kanskje kan gjøre innenfor andre felt.

Fra Varg Veum – Hevneren fra Solbris (2008)

Holen: Jeg lurer på om man må være tegneseriekritiker for å skrive om tegneserier. Det er jo noe av det mest umiddelbare som fins. Jeg jobbet i Aftenposten da Gunnar Staalesen begynte å skrive Varg Veum-tegneserier, og Aftenpostens anmelder hadde lest alle Varg Veum-bøkene, så jeg skulle tro han kunne lese og skrive om disse tegneseriene. Men det var helt utelukka; det var utenfor hans ekspertiseområde.

Sørheim: At vi er så få, er et veldig stort problem. Alle har jo en smak og en preferanseramme, og de få tegneserieanmeldelsene blir så toneangivende. Hver norsk tegneserieutgivelse burde ideelt sett få fem anmeldelser, for å få nok perspektiv. En anmeldelse er ikke offisiell, den er mer som et bidrag i debatten.

Gjerde: Det er en kritikerbevegelse i Norge, for alle feltene sliter. Så sitter alle kulturkritikerne og kniver og krangler om den ene dobbeltsida i Morgenbladet hver uke. Det går ikke, vi er nødt til å tenke nytt. Jeg venter på at det skal skje, men kanskje jeg må få det til å skje selv.

 

Denne artikkelen er en forkortet gjengivelse av debatten, med vekt på de poengene som artikkelforfatteren mener var de viktigste eller mest oppklarende/illustrerende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *