Opp et klassetrinn

Serietegner Marius Henriksen ble nylig ferdig utdannet som lærer. Egmont feirer begivenheten med å gi ham sin første bok. 

Henriksen har fått til mye på ganske kort tid i denne bransjen. Han sendte inn tegneserien «Søppel» til Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2009, og vant Egmonts tegneseriekonkurranse i 2012 for «Storefri». Per av i dag har han fast plass to blader: I Pondus med «Storefri» og i Rutetid med enruteren «Hurtigmat».

Så det var hans tur til å få sin egen bok. Når så mye er sagt, sliter Henriksen med et åpenbart problem som tegner, noe som også går fram av denne samlingen: Han har ikke utviklet en egen stil, men kopierer fortsatt Frode Øverli (med visse trekk fra Øyvind Sagåsen). Dette er distraherende. Selvsagt er det vanlig at serietegnere begynner med å kopiere sine helter; for mange er det en del av læringsprosessen. Men de fleste utvikler seg videre derfra. Han har også problemer med å tydeliggjøre aldersforskjell mellom lærere og elever. Ikke for alle karakterene, men for mange nok.

Til å begynne med var humoren til Henriksen også i overkant avhengig av det verbale, men her er det en viss utvikling å spore; han har blitt bedre på å fortelle visuelt. Og han har andre fortrinn, som at han er en svært habil humorist, dyktig på både formuleringer og timing. De gode poengene kommer tett.

Figurene er arketyper: Du har den sarkastiske grinebiteren Sigbjørn, den umodne døgenikten Vidar, den fornuftige og velmenende Ann-Beate, den konservative mannemannen Jon-Anders (han er gymlærer, selvsagt), den komplette idioten Roybert og den avmektige lederskikkelsen rektor Franz. De er enkle, men det finnes fordeler med dette også. På godt og vondt blir de fleste stripeserier litt rundere i kantene når karakterene har fått utviklet seg. «Storefri» kan tillate seg å være mer kynisk, og det er mye bra komikk i kynisme.

Dessuten handler det om identifikasjon. Alle har jo gått på skole, og de fleste husker vel at medelevene, eventuelt også en selv, kunne være litt rølpete. Så seriens tidvis plumpe humor virker helt naturlig. Blant elevene finnes det få faste karakterer, men strengt tatt er det ikke plass til det uansett. At elevene stort sett er tilgodesett med én vits pro persona, fungerer derfor helt greit.

Som sagt, Marius Henriksen har to serier som går fast i norske humorblader. I tillegg til «Storefri» inneholder boka også flere sider med «Hurtigmat». Generelt burde det være lettere å lage en god enruterserie enn en god stripeserie, fordi man ikke er bundet av noen faste figurer eller miljø. Bare fantasien setter grenser. Men også innen denne subsjangeren finnes det ulike nivå, som vi kan se i Rutetid. Og akkurat i det bladet er Henriksen en av de bedre.

Begge serier byr på en litt barskere humor enn det som er blitt normen blant norske stripeserier av i dag. Ikke akkurat på Pyton-nivå, men mer på et passelig politisk ukorrekt mellomnivå.  Vi trenger sånt. Jeg ønsker derfor Marius Henriksen lykke til med å finne en lærerjobb som gir ham ytterligere inspirasjon.

Storefri: Lær Ting!
Av Marius Henriksen
Forord av forfatteren
120 sider
159 kr.
Egmont

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *