Ny forlagsfestival

Pandemien har lammet både festivalvirksomheten og muligheten til å ha fysiske lanseringer i mindre skala. Men på lørdag gjennomførte Outland og Egmont sin egen «minifestival» på Outland i Kirkegata.

Arrangementet ble kunngjort i slutten juli. Siden den gangen er smittetallene i Oslo gått opp, men arrangementet ble i går gjennomført etter planen. 

Et forlagsstyrt tegneseriearrangement med festivalform er ikke fullstendig nytt; Gyldendal gjorde det samme i fjor høst. Men i motsetning til Gyldendal har ikke Outland og Egmont noe imot å kalle arrangementet sitt for en festival. Muligens er tankegangen at under pandemien, med alle dens restriksjoner, vil publikum godta en mer fleksibel definisjon av ordet. 

Tilstelningen begynte klokka 13 med en kort gjennomgang av nyheter fra begge arrangørers forlag. For Egmonts del ble det kun presentert det samme som forlaget har markedsført i månedsvis (med unntak av noen få kuriosa, som et innbundet nyopptrykk av Nordlys julehefte 2018 og et Nordlys puslespill). Fra Outland kommer flere bind av pågående mangaserier, pluss norske oversettelser av Spider-Man: The Parker Luck og David Petersens Mouse Guard.  I løpet av høsten kommer også en antologi med serier fra Outlands mangakonkurranse.

To av Katie O’Neills fantasyserier for barn var også planlagt utgitt til høsten, men er nå utsatt til tidlig 2021.

-Man må være sprø for å drive med tegneserier, det tar så lang tid, men det er en bra galskap, åpnet Odin Helgheim i en av sine aller første offentlige opptredener som serieskaper.  Han er selvlært tegner, men utdannet lærer, noe som kanskje forklarer framføringsevnene. Helgheim presenterte sitt store tegneserieprosjekt, «Ragnarok» med en entusiasme og trygghet som om han hadde gjort dette minst et dusin ganger. Peter Madsens Valhall, men også Dragonball ble nevnt som viktige inspirasjonskilder.  

Øystein Rundes foredrag om mangaens historie var det eneste innslaget uten klare elementer av markedsføring (selv om Outland selger mye manga). Etter eget utsagn er det «basert på personlige preferanser siden 1775», og gikk dermed fra «ur»- eller «proto»-tegneserier fra tidligere århundrer, til ganske nye titler. Men med fokus på Osamu Tezuka, Lone Wolf & Cub (som var inspirasjonen til Rundes Olav Sleggja), Oshinbo og «komposisjonens guru», Katsuhiro Otomo.

Arrangementets lengste innslag var et intervju med Jens. K. Styve, som besto av både fagprat og mye koseprat om utvalgte striper, gjestecover, ekstraillustrasjoner, og påvirkningen fra Charles M. Schulz. Styve er aktuell med forestående franske og italienske oversettelser av Dunce, med «Sidequest», og selvsagt med den nye Dunce-samlingen «Apokalypse snart». Tittelen var ikke opprinnelig planlagt å passe så godt inn i pandemien.  Jens ville først ikke snakke om viruset i serien, men dro det etter hvert inn via en sekvens om «fuglehundinfluensa».

For første gang ble en vinner av Sproingprisen offentliggjort i media før utdelingen, da Jens K. Styves tildeling for Dunce ble omtalt i Klassekampen (avisa som har fått æren for å redde serien) samme morgen.  

Teknisk sett fikk han prisen spesifikt for Dunce-stripene i Radio Gaga # 0, på grunn av NTFs nominasjonsregler for Sproing.

Utdelingen var siste punkt på programmet, og ble foretatt av en representant for NTFs Jan Petter Krogh, som også delte ut prisen for beste oversatte serie, franske «Gamle Gubber» av Wilfred Lupano og Paul Cauunet, til representanter for de norske utgiverne, Outland.



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *