Raptus-inntrykk 2017, del to

Raptus-inntrykk 2017, del to

Raptus Tegneseriefestival hadde besøk av mange veteraner i år, og opptil flere som har vært her tidligere. Evner festivalen fortsatt å tenke nytt? Vi ser litt nærmere på tre av inslagene fra den siste festivaldagen. 

Don Rosa er uunngåelig en gjest som personlig representerer fortiden, noen ganger også på en mer bokstavelig måte. En fordel for Rosa personlig er nemlig at han er så populær at han kan snakke om hva han vil. Og som en ivrig samler elsker han å snakke om de gamle bladene i samlingen sin. Rosa fikk åpne søndagens Raptus med et lysbildeforedrag om pussige tegneserieforsider fra 40-til 70-tallet (som var så lenge han samlet før han begynte å miste interessen). Dette er i grove trekk en reprise av et tilsvarende opptrinn han gjennomførte under sitt forrige Raptus-besøk, med mange av de samme forsidene. Men også dette trekker folk, og skapte munter stemning på søndag.

Don Rosa

Mike Collins og Janry representerer også den gamle garden, og igjen har begge vært her før, men erfaringene deres er verdifulle. På søndag møttes de to for å snakke om forskjellen mellom den amerikanske og den europeiske tegneseriebransjen (Collins er waliser, men innsikten hans i det amerikanske systemet er betydelig). Stripeformatet er en den store forskjellen, mente Janry innledningsvis. Europeiske serieskapere tenker mer som forfattere som skriver på en roman, de er fokuserte på en historie. Collins supplerte denne tankegangen med å foreslå at amerikanske tegneserier er mer som tv-serier, de er mer opptatt av kontinuitet.

Samtalen utviklet seg til å handle mye om royalties. Mens f.eks. Carl Barks fikk betalt per side produsert, har Collins en grei ordning som mangeårig DC-og Marvel-medarbeider; han eier ingen figurer han eventuelt skulle være med på å lage, men får prosenter og vederlag. Også fransk-belgiske serieskapere får prosenter av salg.

F.v. Mike Collins, Janry og Thierry Capezzone

Collins skrøt ellers av DCs som modell, som innimellom sikrer ham noen ekstrainntekter. Han fikk royalties for sin medvirkning til en Flash-historie som senere ble brukt i noen episoder av den pågående tv-serien «The Flash». En gang fikk han uten forvarsel en sjekk på 300 dollars, som viste seg å være kompensasjon fordi en av hans tegninger av Robin ble masseprodusert på et dynetrekk. Men hans syntes nå de godt kunne ha sendt ham dynetrekket også…

Samtalen kom også inn på filmatiseringer av tegneserier, der Janry beklaget at fransk filmindustri ikke tok nok sjanser. Filmene deres får mindre budsjett og mindre blest. Intervjuer Thierry Capezzone underbygget dette ved å påpeke at hjemme i Danmark hadde alle hørt om Thor og Justice League, mens f.eks. ingen visste at Lille Sprint kom som kinofilm denne høsten. Og Mike Collins mintes med gru det franske forsøket på å filmatisere Blueberry basert på den tegneserien som han regner som sin desiderte favoritt – både blant amerikanske og europeiske serier.

Vicky alias Humon var en av gjestene som gjorde minst av seg på årets festival. Ikke desto mindre viste hun seg å være svært populær og trakk nesten fullt hus og et overveidende ungdommelig publikum da hun hadde sin eneste opptreden på Raptus, tidlig søndag ettermiddag. Populariteten var nok til at intervjueren hennes kunne begynne å be om spørsmål fra salen etter et kvarter, og det kom nok spørsmål til at de ble sittende tiden ut.

Humon (f.v.)

Ikke overraskende tok hun konseptet med «Scandinavia and the World», der nasjoner er inkarnert som individuelle tegneseriefigurer, fra Hetalia.  -Jeg lagde bare en stripe på måfå, og så enda en og enda en, forklarte hun Resultatet er hennes største internasjonale suksess, en serie som kommenterer det aktuelle verdensbildet så vel som nordisk kultur og historie ved hjelp av søte chibifigurer. For å få til dette må hun bruke en del stereotypier; så langt er det amerikanerne og finnene som har blitt mest provosert. Ironisk nok er «Finland» den mest innadvendte og passive skandinaven i serien hennes.

Samtalen gikk på engelsk, utvilsomt etter Humons eget ønske, men jeg mener det er et lite nederlag hver gang nordmenn og dansker eller svensker tyr til engelsk for å snakke sammen. Men i det minste gjorde det også at en av vittighetene gled lettere: I fjor november tegnet hun en stripe der «Amerika» skifter utseende for å bli mer Trump-aktig («Miss Amerika», hans kvinnelige motstykke, har forblitt inkarnasjonen av det liberale USA). -Jeg savner den gamle Amerika, fortalte hun publikum på festivalen, – Han var en tosk, men han mente godt. Jeg vil forandre seriens Amerika tilbake til sitt gamle jeg. – So you’re going to make America great again, utbrøt en av publikummerne, til allmenn latter.

F.v. Island, Danmark, Norge, Sverige og Finland

Så hvorfor var ikke Humon mer synlig på festivalen, tross i Scandinavia and the Worlds suksess? En grunn kan være at selv om hun hadde stand på markedsplassen, manglet hun, av logistiske årsaker, bøker til salgs. En annen grunn er at hun framsto som litt folkesky sammenliknet med mange av de andre gjestene.  Men norgesbesøket har gjort inntrykk. Raspeballene som hun og de andre gjestene fikk servert på fredag…de kommer til å bli nevnt i serien, og ikke nødvendigvis på en mest mulig flatterende måte.  –Hvis jeg får servert insekter i Thailand tenker jeg, greit nok, men i Norden er vi så like at vi legger desto større merke til de små forskjellene, forklarte hun avslutningsvis.

One thought on “Raptus-inntrykk 2017, del to

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *