Redd barna – og ulven

Redd barna – og ulven

«Mitt beste minne fra disse seriene er at jeg fikk betalt», har Frode Øverli i ettertid uttalt om informasjonsseriene han tegnet for miljøverns-og landbruksdepartementet. Men ikke alle serieskapere er i den posisjon at oppdragstegneserier er noe de en gang for alle kan legge bak seg.

For noen serieskapere, som Bjørn Ousland og Arild Midthun, har disse seriene fulgt dem gjennom karrieren. Andre trodde kanskje de hadde noe sikkert, men har oppdaget at de måtte gå tilbake til slike oppdrag.

I denne omtale skal vi se på to prosjekter som har det til felles at de er laget for barn, på oppdrag fra en idealistisk organisasjon. Begge har også øyensynlig det til felles at oppdragsgiveren har gitt serieskaperne høve til å ta seg kreative friheter, heller enn å nedvurdere barna ved levere budskapet på enklest og mest mulig direkte måte.

Rettighetsslottet
Av Tomas Drefvelin, med manushjelp og design av Erik Karlsen
2×36 sider
Redd Barna og Extrastiftelsen

Rex Rudi hadde en slags storhetstid i norske tegneserier på 00-tallet, med fast plass i Nemi, julehefter, bøker og synergi med serieskaperens band ved samme navn. Siden den tid har serieskaper Tomas Drefvelin ikke vært særlig profilert, bortsett fra i 2013, da han greide å skape noen voldsomme provokasjoner med en stripe om omskjæring av barn.

Etter det fant han en mindre splittende måte å vise sitt engasjement for barn på – I samarbeid med Redd Barna.

«Rettighetsslottet» er i enda større grad enn Rex Rudi et synergiprosjekt. Drefvelin har laget tegneserier med tilhørende oppgaver som er samlet i to album i julehefteformat, og en CD med seks sanger (plass karaokeversjoner). Alt dette er tilgjengelig gratis på nett, og det fysiske materialet kan bestilles gratis til skolebruk fra Redd Barna.

Henvisninger til sangene finnes flere steder i serien, med mulighet for å avspille sangene på de rette stedene, slik at Rettighetsslottet kan bli en slags kombinert tegneserie/musikal. Sangene er tradisjonell, overveiende akustisk, visepop (med et innslag av ska) med bl.a. Linn Skåber og Knut Reiersrud som gjestevokalister.

Selve serien er en fabel. Vi befinner oss på en jordklode, full av mørke, farer og krig. Men det finnes et fristed, en oase, for barna – Rettighetsslottet. Heldigvis for den (foreløpig) navnløse og hjemløse jenta som vi møter i begynnelsen av historien, og hennes ledsager Bosse (muligens en referanse til et av Drefvelins tidlige band, Bosses Lengsel).

Drefvelin har en forholdsvis karakteristisk strek – figurene hans beveger seg så lett at det ser ut som de leviterer, har typisk en noe hengslete fysikk, med brede munner og godt synlige bretter på klærne. Dette er lett stiliserte trekk som egner seg godt i en barneserie. Til denne serien har Drefvelin lagt til et ekstra særtrekk: barna har øyne uten pupiller. Det er noe lett subtilt med denne detaljen som kler serien som et hele. Som forteller har han i enda større grad sansen for det fiffige; han bruker av ordspill, metaforer og små absurditeter, både for å underholde og for å få fram viktige poeng. Hvorfor er Rettighetsslottet et sandslott, for eksempel? Fordi det kan fungerer som en realistisk metafor:

Budskapene er tilpasset små barns forståelsesgrunnlag, og tonen kan være belærende, men kreativiteten både i visuell og verbal framstilling er enorm. Serieskaperen tar ingen lette utveier, men gjør seg flid med alle detaljer, og viser atskillig respekt både for arbeidet til oppdragsgiveren og for det tiltenkte publikummet. Rettighetsslottet er en smart og spennende barneserie, og et oppløftende eksempel på hva norske serieskapere kan få til i denne sjangeren når bare sjansen byr seg.

 

 
Grønnhette – Et moderne eventyr om ulven
Av Ivan Emberland og Øyvind Sveen
40 sider
WWF Verdens Naturfond

Dette er en bildebok, ikke en tegneserie. Når jeg likevel omtaler den, er det delvis fordi den passet å ta med i samme slengen, og delvis fordi boka er knyttet til Tiril, en tegneserie som Sveen & Emberland lager for WWFs barneblad, Pandabladet. Heltinnen og tittelfiguren Tiril (som er en panda, selvsagt), spiller en viktig birolle i boka.

Ulvedebatten ser ut til å være mer brennbar enn noen gang i disse dager, men Sveen og Emberland hevder at de verken mottar klager fra Senterpartiet eller bondeorganisasjonene for sin framstilling av saken gjennom flere år. Det kan i hvert fall ikke skyldes at de har vært for subtile. Ingen norske serieskapere, ikke en gang Lise Myhre, har tatt et klarere standpunkt for rovdyrvern enn Sveen og Emberland.

Som tittelen antyder er dette en alternativ versjon av eventyret om Rødhette og Ulven, med ulvungen Vargtass og bestemoren hans i rollene som Rødhette og bestemor, «Krypskyttertrollet» – en ulvejeger og politisk stråmann – i rollen som ulven, og Tiril i rollen som den heroiske jegeren.


Boka renner over av sarkasme, og mye av det vil sannsynligvis gå over hodet på barna («Jeg trodde dere ulver kan lese kart? Sier Tirli. Mange synes at ulver bør det» / «Vi mangler kanskje kultur, men nytt og dyrt kulturhus har vi!»). Det topper seg selvsagt i scenen som imiterer rødhettes møte med den forkledde ulven:

  • Hvorfor har du så tettsittende øyne, bestemor…?
  • For at jeg kan ha tunnelsyn og bare se det jeg vil se.
  • Hvorfor har du så små ører?
  • For å slippe å høre på gode argumenter.

Og så videre. Deretter kommer Tirli inn for å gi krypskytteren juling og en saftig moralpreken. Med knallhard satire og et kompromissløst budskap skal ulven reddes. Men jeg lurer på om det ikke blir mer satire enn den tiltenkte målgruppa for ei bildebok greier å oppfatte.

Det mest interessante ved boka er de visuelle løsningene. Mens Sveen og Emerland har tegnet selve figurene i sin vanlige stil, er store deler av bakgrunnene laget med digital klipping og liming av fotografier.  I tillegg til å være et stilistisk spennende grep gir det boka mer atmosfære, og understreker det mer generelle økologiske budskapet som også finnes i «Grønnhette».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *