Arven etter Rutetid

Arven etter Rutetid

Var det humor generelt eller Frode Øverli som fikk bladet Rutetid til å selge? Sannhetens øyeblikk nærmer seg når Egmont lanserer sin «nye» humortittel Ruter.

Etter Gary Larson var det ikke lenger noen skam for tegneserieskapere å lage enrutes vitsetegninger, forutsatt at du gjorde det med en viss sans for det vågale, det makabre, eller det absurde. Helst alt. En norsk stripetegner som skjønte dette tidlig, var Frode Øverli. I 2000, samme år som suksessen med Pondus ble befestet med eget blad, lanserte han Rutetid som et sideprosjekt, og flere andre norske serietegnere fulgte etter. Ettersom markedet vokste, virket det helt naturlig at også Rutetid skulle få sitt eget blad/periodika etter hvert. I alle fall virket det naturlig på det tidspunktet da bladet ble lansert – i 2010, da antallet norske humortegneseriehefter hadde nådd en boom.

Whyatt

Men boomen varte ikke, og i dagens harde marked er det i grunnen godt gjort av Rutetid å vare så lenge som den gjorde, med regelmessige utgivelser fra 2010 til ut 2018, og julehefte siden 2011. Er Frode Øverlis strek og navn virkelig så salgbart? Eller har markedet fortsatt rom for et humorblad med nesten bare vitsetegninger, og uten faste figurer?

Egmont håper at det siste skal være tilfelle. Da Øverli tok med seg både Pondus og Rutetid til Strand Forlag, i tillegg til tapet av Lunch, skulle en tro at tapet av Rutetid var Egmonts minste problem. Og selv om omjusteringen tok litt tid, kan jeg konstatere av overgangen til et Rutetid-blad uten Rutetid har vært ganske smidig. Ruter er i praksis det samme bladet bare uten, vel, Rutetid.

Jeroom Snelders

Dette er et blad jeg alltid har hatt et blandet forhold til. På den ene siden er det dominert av «serier» basert på et konsept som går tilbake til Dan Piraro og før nevnte Gary Larson, og som ikke har endret seg stort. Nils Axle Kanten, Marius Henriksen, Øyvind Sagåsen, Arne B. Killingbergtrø, Anders Pedersen, Øyvind Langdalen, Bjørnar Grandalen og Magne Taraldsen er alle mer eller mindre kompetente humorister, men det føles som de alle sammen produserer den samme serien for Rutetid, nå Ruter. Riktignok har bladet også alltid hatt plass til noen avvik. Folk som Tor Ærlig, Kirkwood Brown/Iversen, Ida Larmo, Ellen Bergheim og Tore Strand Olsen (riktignok er bare de to sistnevnte representert i denne utgaven) har fått gjøre sine egne ting utenom enrutesformatet, og det forekommer enkelte vellykte forsøk på å formidle mer egenartede uttrykk også gjennom nevnte format, særlig av Kaia Nyhus. I den første utgaven av Ruter er det også en påskespesial, «Jesus-Mysteriet» av Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsen. Slike mer kreative innslag bidrar til å høyne inntrykket.

Prisverdig er det selvsagt også at bladet har gitt kjærkommen eksponering og biinntekt til såpass mange norske serieskapere (et litt mer kynisk ord for dette er «Pyton-argumentet»). I Ruter er det til og med blitt plass til enda et norsk bidrag, «Absurdgalleriet» av Sverre B. Graff, selv om den serien bare er nok et eksempel på «hvis jeg gjør disse ordspillene dumme nok, blir det kanskje kult»-metoden. Ellers er det to utenlandske bidrag som Egmont har inkludert for å kompensere for Øverlis fravær. Australieren Tim Whyatt, som ikke skiller seg nevneverdig ut fra hopen i bladet, ble introdusert alt i siste nummer av Rutetid, mens belgieren Jeroom Snelders skiller seg ut med vakre tegninger inspirert av fotorealisme og klassisk kunst, som står i kontrast til de mørke (men ikke fryktelig oppfinnsomme) vitsene. Dan Piraro (Bizarro) er også med, forresten. Måtte han? La gå at han passer bedre inn her enn i bladet Nemi, mens jeg synes han for lengst er begynt å bli kjedelig. 

Lily av Ellen Bergheim

Frode Øverli og Rutetid trengs strengt tatt ikke for at dette bladkonseptet skal fortsette omtrent som før. Men serien fungerte som en flaggskiptittel, en knagg for leserne å henge bladet på. Humorblader uten en flaggskiptittel har det vært mange av på det norske markedet i årenes løp, men de fleste varer ikke lenge, og særlig siden århundreskiftet har salgspotensialet for den slags vært særs utrygt. Ruter kan ha mistet en uerstattelig x-faktor, selv om bladet virkelig er, som det står på coveret, «same shit, same wrapping!».

Øverst: «Ørn Bjørn & Jørn» av Tore Strand Olsen.

Ruter 1/2019
Av diverse
52 sider
59 kr.
Egmont  

Les anmeldelser av de andre «Strand vs. Egmont»-førsteutgave
Pondus 1/2019 (Strand)
Lunch 1/2019 (Strand)
Radio Gaga 0 (Egmont)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

WP Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com