Serie til film: Death Note

Serie til film: Death Note

Fort andre gang i år satser Hollywood på en tegneseriefilm med en kjent manga som forelegg. Denne gangen med større hell.

Den overnaturlige thrilleren «Death Note» er nok kjent også for mange norske serielesere.  Mangaen ble utgitt i Norge fra 2008 til 2009, og fordi den bare gikk over 12 bind, rakk den å bli fullført før slutten på den nordiske manga-boomen. Da hadde den allerede blitt adaptert til en anime-serie på 37 episoder, samt to realfilmer. En tv-serie med levende skuespillere, fortsatt laget i Japan, kom i 2015.

En vesentlig forskjell mellom denne nye filmen og alle tidligere versjoner, er at handlingen er flyttet fra Japan til USA (nærmere bestemt til Seattle, der nedbørsmengden er med på å sette den rette stemningen).  Dette har vist seg å være en bedre løsning enn i «Ghost in the Shell», der handlingen fortsatt er lagt til Asia, men de fleste av karakterene ikke lenger var asiater. Regissør Adam Wingard gjør god bruk av den friheten som denne omplasseringen har gitt ham.

Utgangspunktet for filmen er det samme som i mangaen: Den smarte og litt emo tenåringen Light Turner (Light Yagami i tidligere versjoner) får fatt i en magisk bok som lar ham ta livet av enhver han måtte ønske, hvordan han måtte ønske, bare så lenge han har offerets navn og bilde. Men så lenge han eier den, blir han forfulgt av en shinigami (dødsgud) ved navn Ryuk. Denne figuren gir ham veiledning i hvordan han skal bruke boka, men ser ellers ut til å ha sin egen, uklare agenda. Men beruset av makten begynner Light, etter hvert med assistanse fra kjæresten Mia, å leke Gud, tar livet av stadig flere navngitte mordere, gangstere og terrorister, og etterlater seg signaturen «Kira». Dette til begeistring for en stadig voksende internasjonal kult som dyrker den ukjente «dødsengelen» Kira, men til frustrasjon for internasjonalt politi. Light tror han er umulig å spore, men den mystiske etterforskeren «L» er uenig.

Å komprimere handlingen i en tolv binds manga til en spillefilm er ikke lett. Vær klar over at handlingen i denne ikke særlig lange spillefilmen er tett, og at deler av historien er redusert til en montasje. Likevel lykkes det, takket være en stram og nøye regi. Wingards utrolige selvdisiplin (og hans disiplin over filmteamet) som filmatisk forteller er prisverdig, og hans evne til å holde på seerens oppmerksomhet gjennom en stadig mer komplisert intrige, er forbløffende. Mot slutten av filmen føles det ikke som om han har gapet over for mye. Historien inneholder ellers nok overraskelser til å resultere i en svært tilfredsstillende slutt, så det er snakk om en kombinasjon av godt manus og sterk regi her.

Selv om filmens handling er flyttet til Seattle, er det fortsatt japanske elementer i historien, og det beste med dette er at elementene ikke er lagt til bare som nikk til originalen eller inside jokes; snarere passer de naturlig inn i handlingen. At Light velger seg det tvetydige aliaset «Kira» er for eksempel et viktig utgangspunkt for den katt og mus-leken han etter hvert skal spille med politiet.

Ryuk er brukt heller sparsommelig, uvisst av hvilken grunn. Han er atskillig mer overbevisende enn den plastiske Ryuk fra spillefilmene, og en imponerende framtoning. Kanskje Wingard har sterk tro på «less is more»-prinsippet. Kanskje spesialeffektbudsjettet ikke holdt til å gi ham mer scenetid. Eller kanskje det ikke var tid til å gi ham den nødvendige, mytologiske forhistorien. Så mye som jeg ellers synes fungerer, er forholdet mellom Light og Ryuk underutviklet.

Trofaste fans av mangaen har gitt denne filmen svært blandet mottakelse, så det er mulig den mangler noen vesentlige elementer som jeg har vært villig til å se gjennom fingrene med. Men Wingards fortellerevner kompenserer etter min mening tilstrekkelig for mangler i forhold til originalen.

Death Note
Basert på en manga av Tsugumi Ohba og Takeshi Obata
USA 2017
Regi: Adam Wingard
Manus:Charley og Vlas Parlapanides, Jeremy Slater
Skuespillere: Nat Wolff (Light Turner/Kira), Willem Dafoe (Ryuk), Keith Stanfield (L), Margaret Qualley (Mia Sutton), Shea Whigham (James Turner), Paul Nakauchi (Watari)
Lengde: 1 t. 40 min.
Norgespremiere (streaming): 26.08.2017

Se filmen her

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *