Serie til film: Justice League

Serie til film: Justice League

Ennå er det litt er for tidlig å si om DC har funnet sin endelige form som et filmatisk superheltunivers, men med Wonder Woman og nå Justice League er de i ferd med å finne balansen.

Det er forståelig at DC vil være noe annet enn Marvel, og at de derfor ikke kan gjøre filmene sine like uhøytidelige og muntre som Marvels. Men det er også forståelig at f.eks. Zack Snyder kan bli tung kost. Han forrige film, Batman v. Superman: Dawn of Justice (BvS), som Warner håpet skulle bli årets kinofavoritt i 2016, endte opp som en av de mest kontroversielle og splittende superheltfilmer noensinne.

Derfor har Warner lagt visse føringer på sitt store prestisjeprosjekt, den lenge bebudete Justice League-filmen. Filmen har fått mer humor, selv om det ikke er dens mest framtredende element (det hadde, som allerede antydet, vært et knefall for Marvel). Og framfor alt måtte den ikke skulle være lenger enn to timer. Selvsagt er dette av praktiske årsaker – kortere spilletid betyr flere kinovisninger per dag. Vitsene er uansett ikke morsomme nok,  men jeg er overbevist om at den forkortede spilletiden er til filmens eget beste. Justice League er nemlig svært fokusert.

F.v. Ezra Miller, Ben Affleck og Gal Godot

Handlingen er som følger: Superman er død. Batman og Wonder Woman gjør så godt de kan for å holde håpet oppe og bekjempe ondskap, men tomrommet som deres blåkledde venn etterlot seg, er for tydelig. Batman ønsker å gi folk nytt håp ved å sette sammen et team av superhelter, som i tillegg til ham selv og Wonder Woman skal bestå av Arthur Curry (Aquaman), Victor Stone (Cyborg), og den folkesky lyngutten fra Central City, Barry Allen (Flash). Måten som disse tre sistnevnte ble introdusert på i BvS var og påklistret og svært lite subtil, og de representerte et åpenbart problem for Warner: Marvel har et enormt forsprang på dem når det gjelder å etablere et superheltunivers, og de har det derfor i overkant travelt med å introdusere alle de nødvendige figurer og elementer.

Ray Fisher som Cyborg

Også i Justice League er det tendenser til å lesse på med eksposisjon, men det meste går ganske raskt unna, og virker mindre påtrengende. Det viktigste er å etablere skurken Steppenwolfs plan for å invadere jorda, og de ulike heltens rolle i stykket. Batman er organisatoren, Wonder Woman er soldaten, Aquaman er mannemannen, Cyborg er einstøingen, og Flash er den nerdete nykomlingen.  Alle har sine oppgaver, alle har en klart definert personlighet, og ingen virker overflødige. Filmen er akkurat så ensembledrevet som den trenger å være. Hektisk blir den nødvendigvis, men ikke mer enn hva publikum er vant til også fra Marvel. Steppenwolf er ikke så verst underholdende, men han føles mer som en videospillboss og mindre som en karakter jo nærmere vi kommer filmens klimaks, og måten han beseires på føles litt vel brå og lettkjøpt.

Jason Momoa som Aquaman

Aquaman, av alle, er nestemann som får sin egen solofilm. Og selv om jeg ikke vil påstå at Jason Momoa stjeler hele showet i den rollen, har han et gigantisk scenenærvær i denne filmen, mer enn nok til å overbevise om at han kan bære sin egen film.

Som kjent måtte Snyder trekke seg som regissør da denne filmen var ¾ ferdig på grunn av en familietragedie, og Avengers-regissøren Joss Whedon trådde inn for å fullføre prosjektet. Men disse to har ganske ulik stil. Så er det endelige resultatet mer Snyder, eller mer Whedon? Umiddelbart vil jeg si femti-femti, fordi filmen føles mer som ren underholdning enn det han har laget tidligere. Men visuelt er den definitivt typisk Snyder. Landskapene er grå og svarte, ofte med apokalyptiske undertoner, og det gjøres generøs bruk av slo-mo og fyldige, detaljerte CG-bakgrunner.

Det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt Justice League. Spekulasjoner omkring Supermans skjebne kan ha vært noe av forklaringen, men er en dårlig bevart hemmelighet. Ingen har trodd at Superman kan dø siden 1993, uansett. La oss bare si at Henry Cavill er i filmen, og at han for aller første gang framstår som noe av et friskt pust.

Nest etter sommerens Wonder Woman er Justice League den beste filmen i DCs nåværende filmkontinuitet, selv om det har vært en bratt læringskurve både for Zack Snyder og Warner, en som jeg ikke tror er over helt ennå. Men for første gang har forente DC-helter et cinematisk fundament som jeg kan tro på.

 

Justice League
Basert på et konsept utviklet for DC Comics av Gardner Fox
USA 2017
Regi: Zack Snyder, Joss Whedon
Manus: Chris Terrio + Zack Snyder og Joss Whedon
Skuespillere: Ben Affleck (Bruce Wayne/Batman), Gal Godot (Diana Prince/Wonder Woman), Jason Momoa (Arthur Curry/Aquaman), Ezra Miller (Barry Allen/Flash), Ray Fisher (Victor Stone/Cyborg), Henry Cavill (Clark Kent/Superman), Ciarán Hinds (Steppenwolf), Jeremy Irons (Alfred), Amy Adams (Lois Lane)
Lengde: 1 t. 59 min.
Aldersgrense: 12 år
Norsk kinopremiere: 15.11.2017

(NB! Justice League har bonusscener midtveis under, og etter, rulleteksten. Akkurat på det området følger de Marvels formel)

2 thoughts on “Serie til film: Justice League

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *