Serie til film: Logan

Serie til film: Logan

Logan er nøyaktig den filmen som trailerne forespeilte oss: Et skitten, dystopisk nær framtid-thriller der den Wolverine vi har blitt kjent med gjennom Hugh Jackmans tolkninger i 17(!) år, endelig er i fri dressur.

Etter at X-Men: Apocalypse fikk i beste fall blandet mottakelse fra både kritikere og publikum, virker denne filmen som et naturlig neste utviklingssteg. Fox har kommet så langt de kan med superheltfilmer som følger Marvels egen formel. De trenger å finne alternative bruksområder for sine X-Men-rettigheter. Filmer som Deadpool, og nå Logan, er gode eksempler på hvordan de kan lykkes med dette. Hver på sin helt egen måte.

Vi befinner oss i 2029. Mutantene er i ferd med å dø ut, for av en eller annen grunn har det ikke blitt født flere av dem på 20 år. X-Men er gått i oppløsning; detaljene er litt uklare. Professor X er ettersøkt, og gjemmer seg i ørkenen i Mexico med Caliban som oppasser. Logan frister en anonym tilværelse som limousinsjåfør…helt til han blir oppsøkt av en meksikansk kvinne som passer på en ung jente – En jente med helt spesielle evner.

Dafne Keen. I bakgrunnen: Hugh Jackman og Patrick Stewart

Miniserien «Old Man Logan» (kan forveksles med «Wolverine: The End», som ble oversatt til norsk) er nevnt som en inspirasjonskilde. Men det er nok først og fremst noe som tegneseriens forfatter, Mark Millar (som for øvrig er konsulent for Fox’ Marvel-avdeling) vil ha folk til å tro. Bortsett fra at filmen handler om den eldre Logan, og foregår i framtiden (i forhold til hva som enn skal være de andre filmenes nåtid), har den lite til felles med Millars historie.

I stedet fokuserer den på X-23, en (ung og kvinnelig) genetisk kloning av Wolverine. Hun dukket første gang opp i en episode av tv-serien «X-Men: Evolution», og deretter i tegneserien «NYX». X-Men møtte hun første gang i Uncanny # 450, i en historie som ble oversatt til norsk på 00-tallet, da mutantene hadde et lite comeback på det norske bladmarkedet. Hun skulle etter hvert komme til å bli mer og mer viktig i tegneseriene, særlig da hun overtok (den nå antatt døde) Wolverines identitet.

Wolverine møtte X-23 for først gang i X-Men nr. 450, eller nr. 3/2006 i den norske utgaven

Er det den langsiktige planen også for filmens X-23? Hugh Jackman har jo sagt at dette blir hans siste film i denne rollen.  Samtidig virker regissør James Mangold og teamet hans uinteressert i å bygge videre på franchisen. Målet har nok vært å fortelle en solid historie med færre begrensinger, og å bekymre seg mindre for kontinuiteten.

De ytre konsekvensene av det med færre begrensinger er tydelige. De makabre detaljene som er det uunngåelige resultatet av Wolverine (og Lauras) evner, er framstilt med nådeløs tydelighet. Filmen legger heller ikke fingrene i mellom når det gjelder skildringen av andre voldsomheter, både naturalistiske og overnaturlige. Ellers er superheltfilmer vanligvis usannsynlig «renslige».  At Wolverine banner så mye som han gjør i denne filmen, er litt utypisk for ham, men filmens mer voksne elementer virker ikke spekulative. Filmen har en solid, stødig historie, og regien er stram. Den høye toleransen for vold og bannskap er noe filmen har gjort seg fortjent til, gjennom sin voksne, for ikke å si modne, historiefortelling.

Hugh Jackman

Jackman gir enormt av seg selv i en film som krever enormt mye av ham. Det er tydelig at han vil gjøre det meste ut av denne siste opptredenen. Også interessant er det at han legger seg tettere opp til tegneseriens Wolverine enn noen gang før, særlig i personlighet.  Om Logan er en voldsorgie, er den også en film som går mer i dybden på figuren enn noen gang. Men Patrick Stewarts innsats er om mulig enda bedre. Hans Professor X er revet ut av den komfortsonen han vanligvis hadde i filmene, og tvunget inn i en ny og usikker posisjon med en ustabil psyke. Han bærer på en smerte og en lengsel som Stewart utstråler med konsekvent overbevisning.

Patrick Stewart og Hugh Jackman

Uten tvil er Logan den beste av Wolverines solo-filmer, selv om jeg straks skal innrømme at det sier ikke så mye. Dette er en svært jevn film i en svært ujevn filmserie. Den er imidlertid også blant de beste filmene i X-Men-franchisen som et hele, selv om den knapt lar seg sammenlikne med noen av dem.

Men at den er annerledes betyr ikke at den står uavhengig av de andre filmene. Tvert imot er du nødt til å ha i alle fall en viss kjennskap til filmseriene X-Men og Wolverine for å få noe særlig ut av Logan. Kontinuitet er fortsatt viktig, selv om filmen, trolig med vilje, gjør det litt vanskelig å si nøyaktig hvordan den forholder seg til kontinuiteten. Det er nemlig ikke så mye vi får forklart. Hintene om hva som egentlig har skjedd, særlig med X-Men, er subtile. Fansen kommer til å spekulere vilt.

Fra et tegneserieperspektiv er det ellers verdt å merke seg at Logan – som er den X-Men-filmen jeg minst ventet at skulle gjøre det –  ikke bare referer til selve tegneseriebladene, men faktisk bruker dem som et helt seriøst poeng i historien. Hva det består i, kan jeg selvsagt ikke røper her, men det er overraskende snedig.

Logan: The Wolverine
USA 2017
Regi: James Mangold
Manus: James Mangold, Scott Frank, Michael Green
Skuespillere: Hugh Jackman (Logan/Wolverine/James Howlett), Patrick Stewart (Charles Xavier/Professor X), Dafne Keen (Laura Kinney/X-23), Boyd Holbrook (Donald Pierce), Stephen Merchant (Caliban), Richard E. Grant (Zander Rice)
Lengde: 2 t. 12 min.
Aldersgrense: 15 år
Norsk kinopremiere: 03.03.2017

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *