Serie til film: Valerian

Luc Besson gjørt en utmerket jobb med å gjenskape Linda og Valentins univers på kinolerretet i «Valerian and the City of a Thousand Planets». Det han ikke gjør en like god jobb med, er å gjenskape Linda og Valentin selv. 

Forbindelsene mellom den europeiske George Lucas, Luc Besson, og tegneserien «Valerian & Laureline» (på norsk kjent som Linda & Valentin) er sterke. Tegneserien har vært en inspirasjonskilde for Besson helt siden han oppdaget den i tiårsalderen, og seriens tegner Jean-Claude Mézières jobbet med ham på hans første sci-fi-epos, «Det Femte Element» (1997). «Hvorfor filmatiserer du ikke Linda og Valentin?», spurte Mézières ham, og Bessons svar var at teknologien var ikke god nok til å lage en film med så mange ulike romvesener. Først da han så James Camerons «Avatar» fikk han troen på at det var mulig.

Og inspirasjonen fra sistnevnte film er da også tydelig fra første stund (skjønt med tanke på hvor gammel tegneserien er, har inspirasjonen sikkert har gått begge veier). Etter en innledende montasje som viser oss hvordan menneskeheten erobret verdensrommet ved hjelp av den stadig voksende romstasjonen Alpha, blir vi tatt med til en idyllisk planet befolket av primitive, men lykkelige og intelligente skapninger som minner mye om Na’viene fra Avatar. Idyllen blir brutt når de havner i kryssilden til en stjernekrig som ødelegger planeten. Alt dette viser seg å være Valerians (Valentins) drøm, men vi skjønner selvsagt at det kommer til å bli betydningsfullt senere. Dette er et kløktig fortellergrep, og interessen min er vekket.

Den paradisiske planeten Müls undergang

Så begynner straks filmens to store problem. Valerian har fått det for seg at det han vil gifte seg med sin partner Laureline (Linda), og begynner straks å mase på henne. Laureline er ikke så interessert, for Valerian er en notorisk skjørtejeger som har problemer med å binde seg. Klisjeaktig? Ja, men det er ikke problemet. Problemet er at Besson vil ha oss være interesserte i denne krampaktige romansen uten først å bygge opp interessen for figurene og kjemien mellom dem. Tenk hvor påtatt det ville vært om den aller første Spider-Manfilmen fra 2002 begynte med at Peter Parker maser på Mary Jane om at hun skal gifte seg med ham.

Valerian (Dane DeHaan, f.v.) og Laureline (Cara Delevingne) sliter litt med kjemien

Som sagt, jeg har ikke lest alle albumene, men ut fra de jeg har lest, får jeg inntrykk av det til enhver tid finnes en seksuell spenning mellom Linda og Valentin, men at det er opp til leseren å gjette hvor nære de egentlig er. Det hadde vært interessant å se gjengitt på film, men tydeligvis var det for subtilt for Luc Besson, som lar Valerians frieri gå som en rød tråd gjennom hele filmen.

Laureline (Cara Delevingne, midten) legger seg ofte ut med sine overordnede.

Dane DeHaan, i rollen som Valerian, er i seg selv det andre store problemet. Med sløvt blikk og sløv stemme går han rundt og virker i grunnen ganske uinteressert i alt som skjer. Han mangler den oppvakte sjarmen til sitt forbilde i tegneserien, noe som gjør det enda vanskeligere å tro på at han har forført så mange kvinner. Han er ikke særlig veltalende, en gang. Cara Delevingne som Laureline er mer troverdig, ikke minst som actionheltinne, selv om også hun mangler originalens modenhet.

Doghan-Daguiene er nyttige, men upålitelige informanter

Hvis du kan se forbi problemene med hovedpersonene – og tross i alle innvendinger mener jeg at man bør prøve det – er «Valerian and the City of a Thousand Planets» likevel verdt din tid. For filmens vanvittig høye prislapp har Besson mant fram alle de fantasirike romvesener og vakre, overdådige eller groteske bilder han kunne få plass til. Kjennskapen til tegneseriens univers skinner gjennom i hver eneste scene. Hvis målet var å gjøre like god bruk av 3D-formatet som «Avatar», så kommer ikke «Valerian» helt i mål, men den nærmer seg. Og selv om dette er Luc Besson, er den heller ikke så overlesset, campy og selvtilfreds som filmene hans bruker å være. Tegneseriens stemning, humor og ikke minst humanistiske budskap er det han prøver å formilde. Historien er konvensjonell som sci-fi, men solid nok til å rettferdiggjøre drøye to timers spilletid.  Den tror jeg på, selv om jeg ikke tror på Dane DeHaan.

Valerian and the City of a Thousand Planets
Basert på en tegneserie av Pierre Christin og Jean-Claude Mézières
Frankrike 2017
Regi og manus: Luc Besson
Skuespillere: Dane DeHaan (Valerian/Valentin), Cara Delevingne (Laureline/Linda), Sam Spruell (general Okto-Bar), Clive Owen (kommandør Filitt), Herbie Hancock (ministeren), Ethan Hawke (Jolly), Rihanna (Bubble)
Lengde: 2 t. 16 min.
Aldersgrense: 9 år
Norsk kinopremiere: 04.08.2017

«Valerian» har førpremiere på Sentrum Scene i kveld klokka 22.00:
Rock Cinema – Valerian and the City of a Thousand Planets

4 tanker om “Serie til film: Valerian

  1. Takk for en grundig og innsiktsfull omtale av filmen. I den anledning er det på tide at Serienetts brukere kommer med sin 5 på topp av sciencefiction-tegneserier, fortrinnsvis spesifikke historier eller episoder i tett sammenheng. Her er min toppliste:

    1) Flash Gordon dailies 1959-60 – av Harrison/Barry, Skorpi introduseres
    2) The New X-Men #114-138 av Morrison/Quitely /Sienkiewicz m/flere
    3) Star Hawks dailies 1977-81 av Goulart/Kane/Chaykin
    4) Star Wars dailies /Sundays 1981-84 av Goodwin/Williamson 1981-84
    5) Mandrake the Magician dailies 1940-45 av Falk/Davis

    1. Et lite utvalg av mine SF favoritter (tilfeldig rekkefølge).
      1. Dan Dare av Frank Hampson og Frank Bellamy.
      2. Storm av Don Lawrence.
      3. Jerry Cornelius hermetiske garasje av Moebius.
      4. Silver Surfer Parable av Moebius.
      5. Promethea av J. H. Williams III

  2. Ettersom jeg leser mye tegneserier, tar jeg heller for meg 5 gode SF serier jeg har lest i det siste:

    1. «Letter 44» av Charles Soule og Alberto Jimenez Alberquerque. ONI press.
    De nyvalgte presidenten får vite at i all hemmelighet er det oppdaget et ukjent objekt i verdensrommet, et romskip er på vei dit, og det er utviklet avanserte våpen for evt. å sloss mot romvesene. Lykke til…

    2. FBP. Federal Bureau of Physics. av Simon Oliver og Robbi Rodriguez. Vertigo/DC
    Etterforsker brudd på fysikkens lover….

    3. Clean Room av Gil Simone, Walter Geovani m.fl. Vertigo/DC
    Thriller i grenselandet mellom Science Fiction og Fantasy.

    4. 20th Century Boys av Naoki Urasawa. Viz Media
    En mystisk kult gjenskaper en røverhistorie fra guttedagene deres. Men hvem er den mystiske lederen?

    5. Decender av Jeff Lemire og Dustin Nguyen. Image
    Kjemperoboter har ødelagt heleplanetsystemer, så alle roboter er blitt bannlyst. 10 år senere våkner androiden Tim opp av dvale og blir den mest ettersøkte roboten i galaksen.

  3. Her er mine også, uten rangering:

    – Franks «Letter 44″ leser jeg også nå, fascinerende og sær kjempeserie.

    – LAZARUS» (Image) er en fantastisk serie. Jeg kjøper de store hardcover-samlebøkene som har mye ekstrastoff og bak-info om familiene som styrer denne grusomme fremtidsverdenen.

    – «SAGA» (Image nok en gang) er kanskje verdens aller beste ongoing SF serie i dag. På samme måte som med Lazarus kjøper jeg de store hardbackbøkene, og nekter å lese heftene (tull!) og paperback’ene, som samler små sekvenser. Gje meg ei stor bok!

    Klassikeren er nok «Aliens» fra Walter Simonson, sent 70-tall. Verdens beste adapsjon film/tegneserie.

    «Aliens vs. Predator», den aller første, Dark Horse, fra ca 1990. Tidlig 90-tall presenterete faktisk en rekke veldig gode Aliens-samlinger. Har ikke lest noen de siste 20 årene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *