Serieheltenes framvekst

Lørdag ettermiddag inviterte Kristian Hellesund og Kjell Steen til «Tegneserielørdag» på Sølvberget kulturhus i Stavanger sentrum. Delvis var dette i anledning at Hellesund hadde fått fløyet over den tsjekkiske serieskaperen Štěpánka Jislová, men det ble også tid for Steen og Hellesund til å snakke om «de glemte tegneseriene» i norsk publikasjonshistorie.  

Kristian Hellesund fortsetter å grave i arkivene for å finne Norges ukjente serier, dvs. de som sto på trykk i ukeblader og aviser.  Disse medienes flyktighet har gjort seriene vanskeligere å katalogisere. Vi snakker her både om oversatte serier og norske originalserier. Noen av de oversatte seriene er i ettertid blitt veldig kjente, men de tidligste publiseringene er obskure.

Kjell Steen kjenner kanskje disse seriene bedre enn noen andre – fordi han vokste opp på en tid da aviser og ukeblader fortsatt var viktigere tegneserieformidlere enn de rene serieheftene. Dessuten vokste han opp på Sølvberget (et navn som stammer fra tiden før kulturhuset ble reist der) og Hølla i Stavanger sentrum.  Det var her Stabenfeldt begynte å gi ut tegneseriehelter på norsk. Jon Ronold fra Stabenfeldt hadde vært i København for å finne ut hvilke tegneserier som solgte, og deretter kontaktet han forleggerne for å sikre seg norske rettigheter på disse. Resultatet var at Ronold og Stabenfeldt ga ut sitt første seriehefte, Seriemagasinet, i 1951. Etterpå kom de tidligste forsøkene med Supermann (daværende Stålmannen) og Lynvingen. 50-tallet var en vanskelig tid da serieheftene møtte mye motbør, husker Steen. De heftene som fantes hadde ofte en mer «barnslig» profil, slik som antologiheftet «Skippern».

F.v. Kjell Steen og Kristian Hellesund på Sølvberget kulturhus lørdag

På grunn av Steens spesialfelt ble det mest snakk om oversatte seriers historie, selv om Hellesund trakk fram både nye og tidligere oppdagelser innen norsk tegneserier og proto-tegneserier – Inkludert en proto-tegneserie av selveste Henrik Wergeland, «Vademecum», og «Skisser af Reiselivet i Norge» av Carl Fredrik Diriks (som har en pussig navnelikhet med Knoll og Tott-skaperen Rudolph Dirks, skjønt noe slektskap er ikke påvist.

Tidlige, importerte tegneserier ble ofte endret betydelig i Norge. Oppfatningen at norske lesere ikke «forsto» snakkebobler var utbredt, og lenge var det vanlig å bruke opp serieruter for å sette teksten under bildet – Enten ved å gjengi dialogen, eller å skrive omskrive handlingen til prosa. Men noen spredte varianter med snakkebobler finnes også, blant annet i de tidlige, norske utgavene av Buster Brown. I mange, svært tidlige eksempler er amerikanske serier helt omtegnet i Danmark eller Norge for å slippe å betale rettigheter. Skjønt kopier som var for dårlige til å trykkes kan ha vært en like god forklaring. Steen har også en teori om at f.eks. skoleinspektøren i Knoll og Tott opprinnelig ble til Megler Smekk (som ikke er megler, og ikke hadde et egennavn i originalen) i et forsøk på å omgå opphavsretten.
30-tallet var en nybrottstid for tegneserier, både i USA, og også i Norge hvis vi fortsatt ser til ukeblader og aviser. A-Magasinet og etter hvert Arbeiderbladets lørdagsbilag «Lørdagskvelden» var de viktigste formidlerne.

«Teodor And» fra A-Magasinet 6. juli 1935

Viktor Schlytter introduserte Donald Duck i A-magasinet, som oversetter av Silly Symphony-seriene. Her ga han Donald navnet Teodor. Før bladet Donald Duck & Co ble introdusert, var det ellers uenighet om Disney-figurenes norske navn. I Al Taliaferro-stripene het han Andriksen, mens i Floyd Gottfredsons striper var han Donald Duck. Man var heller ikke enige navnet på Gottfredsons hovedfigur; noen ganger var han Mikke eller Mikki Mus, andre ganger var han Mickey Mouse. Selv Langbein het i en periode Goofy på norsk – Eller rettere sagt «Gåffi», i følge tidsvitnet Kjell Steen. En kompis av ham var så stor fan av Mickey Mouse-stripene at folk bare kjent ham som «Gåffi».

Denne Tarzan-historien av Hal Foster er et interessant frampek mot serien han senere skulle bli mest kjent for, Prins Valiant. Fra Lørdagskvelden 2. november 1935.

Lørdagskvelden lanserte blant annet Hal Fosters Tarzan på norsk, og var også tidlig ute med å trykke King of the Royal Mounted under tittelen Villmarkens Sønner (fordi de trodde det hørtes mer western-aktig ut?). Andre serier som dukket opp i Norge i denne perioden var Bob og Frank i Afrika (Tim Tyler’s Luck), Kongo-Jack (Jungle Jim, som for øvrig ikke opererte i Kongo i originalen, men i India), Lyn Gordon (Flash Gordon), Tom Trick (Brick Bradford) og Pappas Pike (Connie). Sistnevnte høres kanskje ut som en komedie, men Connie ble etter hvert en ekte eventyrerske, og i likhet med Tom Trick ble jorda for liten for henne – hun reiste etter hvert ut i verdensrommet.

Fra 1ste Mai (navnet på bladet) 27. juni 1936

Krigen gjorde slutt på i alle fall den første gullalderen for eventyrserier i Norge. Ikke bare på grunn av papirmangel og importvansker, men også fordi tegneserieheltene var for opprørske for den nazistiske sensuren. Selv fiktive helter virket for truende for virkelighetens skurker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *