Kjære muttern, kjære fattern…

Kjære muttern, kjære fattern…

Hvert år deltar rundt 14 millioner amerikanere på en eller annen sommerleir. Så det er naturlig at disse sommerminnene, som er med på å forme oppveksten for så mange, ofte dukker opp i tegneserier.  I anledning skolenes sommerferiestart ser Serienett nærmere på de to nyeste bidragene til den amerikanske floraen av sommerleir-tegneserier.

 

Dead Weight: Murder at Camp Bloom
Skrevet av Terry Blas og Molly Muldoon, tegnet av Matthew Seely
174 sider
$ 15
Oni Press
Comixology/Kindle

Et utslag av den mye omtalte amerikanske fedmen er at mange sommerleirer i USA har slanking som spesifikt formål. Tidligere var disse kjent som «fat camps», nå vanligvis kalt for «weight loss camps». I populærfiksjon blir disse gjerne portrettert som helvetesuka for overvektige barn, tilnærmete torturleirer drevet av sadistiske drillsersjanter. Dead Weight gir et noe mer balansert bilde. Vi følger fire ulike ungdommer på slankeleiren Camp Bloom; alle har sine forskjellige grunner for å være der (rent bortsett fra overvekten), ikke alle er like begeistret, men alle ser ut til å trives sånn noenlunde, og Bloom ser ut som en helt normal sommerleir. Helt til to av ungdommene, Jesse og Noah, en kveld blir vitne til mordet på en av de ansatte.

For øvrig nekter jeg å tro at forfatterne hadde tenkt ut plottet før de fant på den tittelen; «Dead Weight» er simpelthen en litt for tilpasset og ideelt vittig tittel på en historie om et mord på en slankeleir.

Men uansett, Jesse og Noah rømmer før morderen oppdager dem. Neste morgen er liket vekk, selvsagt, men Jesse har bevis på at det ble begått et drap. Hun hadde nemlig med seg en mobiltelefon (noe som egentlig er forbudt på leiren), og satte ved et uhell på kamerautløseren. De fleste bildene fra åstedet er uskarpe, bortsett fra ett eneste krystallklart bilde av offeret med en diger kniv i hjertet.  Dette er selvsagt et usannsynlig slumptreff, og et ørlite troverdighetsproblem, men sånn er altså utgangspunktet. Ettersom morderen i teorien kan være hvem som helst i leiren, tør ikke de å vise bildet til noen voksne, men får med seg to andre ungdommer på etterforskningen.

Teamet bak boka er ikke navn som umiddelbart ringer mange bjeller. Terry Blas lager nettserien Briar Hollow, Molly Muldoon pusler med sporadiske tegneseriemanus og podcaster, mens tegner Matthew Seely har drevet litt med animasjon og egenpublisering av tegneserier.

Dead Weight er et stykke lettlest og medrivende sommerlektyre, først og fremst fordi hovedpersonene er tilstrekkelig engasjerende og velutviklet. De driver historien framover, og gjør det vanskelig å legge boka fra seg.

Det som ikke driver historien framover i samme grad, er selve mysteriet. I følge feature-intervjuet bakerst i boka Molly Muldoon er en kjenner av krimlitteratur. Men det betyr ikke at hun er god på å skrive den. Leseren får lite anledning til å følge noen ledetråder, de fleste sporene fører ingensteds, og avsløringen kommer brått og påklistret etter godt over 100 sider med ganske grei framdrift. Boka har også et pussig etterspill som ikke tilfører historien noe.

Dessuten er Matthew Seely strengt tatt ikke rett person til å illustrere en tegneserie med mange ungdommer; alle figurene hans ser ut som voksne, noe som kan være litt forvirrende. Kanskje Blas burde illustrert boka selv; han har en mer naivistisk stil som jeg tror hadde egnet seg bedre.

 

 

Be Prepared
Av Vera Brosgol
256 sider
$ 13
Roaring Book Press
Kindle

Navnet Vera Brosgol, derimot, ringer kanskje noen flere bjeller. Hun sto bak den kritikerroste tegneserieboka Anyas Spøkelse, som gikk som føljetong i bladet Nemi i 2003. Jeg skjønner at Brosgol ville si noe meningsfylt om fremmedgjøring, og at det da var naturlig å ta utgangspunkt i egen bakgrunn, men jeg synes Anyas Spøkelse fokuserte litt vel mye på Anyas russiske innvandrerbakgrunn (som Brosgol deler) i en historie hvor dette var irrelevant for plottet. Brosgols russiske bakgrunn er også i høyeste grad til stede i hennes nyeste bok, men her er det helt relevant.

Be Prepared er nemlig selvbiografisk; da Vera Brosgol var liten gikk hun to år på en sommerleir for russiske immigrantbarn. Disse har visstnok vært i drift over hele verden siden tidlig under den kalde krigen og helt fram til våre dager, og formålet var øyensynlig å styrke eksilrusseres nasjonalfølelse og deres tilknytting til den russisk-ortodokse kirken. Fremmedgjøring er igjen et tema her, selv om det har like mye å gjøre med penger som med innvandrerbakgrunnen; Vera er misunnelig på de mer velstående venninnene som får dra på sommerleir, og overtaler moren til å la henne få reise på leiren ORRA (Organization for Russian Razvedchiki in America). Den er i det minste billig nok, og kirkelyden betaler deler av oppholdet.

ORRA viser seg ellers å være ganske spartansk innredet. Barna sover i telt, vasker seg i elva, og må bruke utedass. Særlig det sistnevnte blir litt av et kultursjokk for lille Vera, og er et tilbakevendende tema som tegneserien skildrer med både humor og drama.

Og nettopp det å forstørre og betydeliggjøre det hverdagslige er en av bokas sterkeste sider. Vera Brosgol har et godt øye (og en god penn) for å gjøre små detaljer store og fascinerende. På den måten er Be Prepared blitt et et svært fyldig verk, hvis tidslinje føles lenger enn de få ukene leiroppholdet skal ha vart. Riktignok er det åpenbart at serieskaperen har overdrevet litt, lagt til litt, og stokket om på tidslinjen for å ende opp med en lesverdig og meningsfylt historie. I etterordet innrømmer hun da også det, men gjør det også klart at hun har etterstrebet autensitet.  Og historien har da også nok av realistiske trekk som balanserer det sentimentalt oppløftende, og gjør det lettere å tro på den.

Ikke alle serieskapere trenger å formilde memoraene sine på tegnebrettet, men Vera Brosgol er sin egen beste heltinne – Emosjonell og sosialt klossete, men også handlekraftig og smart. Bruddstykker av et leiropphold kan romme utrolig mye, inkludert en ærlig og omfattende utlevering av en selv.

Overraskende nok legges det også opp til en oppfølger – Ikke om leiren, men om Veras barndom generelt. Den fikk jeg straks lyst til å lese.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *