Tome og Janrys ufullendte

Med «1995-1999» er Tome og Janrys siste, litt turbulente periode på Sprint samlet mellom to permer, inkludert tidligere uutgitt materiale på norsk.

Tome og Janry er de viktigste Sprint-skaperne etter Franquin, både målt i popularitet og i antall album produsert – fjorten. Et femtende album var under utvikling da redaktør Philippe Vandooren døde brått. Under den nye ledelsen var ikke Janry like motivert for å fortsette, og forlot Sprint (han fortsatte på Lille Sprint, som for lengst var blitt et helt eget vesen på den tida).

«1995-1999» samler to komplette album: «Oppgjør i Chinatown» (Luna Fatale, 1995) er det siste Tome & Janry-albumet i klassisk stil, noe som ikke minst framgår av at serieskaperne igjen trekker inn mafiabossen Don Cortizone. Å gjøre nye vrier på gamle klisjeer var en av manusforfatter Tomes spesialiteter, i dette tilfellet klisjeen med den kyske eventyrhelten. I New York taper Cortizone for triadene på grunn av en ung, kvinnelig kinesisk agent som er så uimotståelig at mennene hans forråder familien og dreper hverandre for hennes skyld. Derfor kidnapper han Sprint og Kvikk, og tvinger Sprint til å spionere. For hvem andre kan motstå en slik honningfelle enn Sprint, den mest aromantiske mann Cortizone vet om? Det er et fiffig påfunn, og Tome og Janry bygger en solid og spennende historie rundt den.

At Sprint først ikke går i Don Cortizones felle, beviser ironisk nok hvor perfekt han passer til mafiabossens oppdrag.

«Oppgjør i Chinatown» har noen nyvinninger, blant annet de tøffe kvinnelige skikkelsene og en ganske så vovet utstillingsscene. Men for Tome og Janry var det ikke nok. Etter tretten album ville de bryte med formelen, og resultatet var et av de mest omdiskuterte albumene noensinne. «Drømmemaskinen» (Machine Qui Rêve, 1998) er et ganske markant skille fra klassisk Sprint, både i manus og strek. Figurene er tegnet, om ikke fullstendig realistiske, så tydelig mindre karikerte og mer renskårne. Historien er nesten blottet for vitser, og serieskaperne har kuttet kraftig ned på dialogen for å fokusere mer på actionsekvensene. I det hele tatt er «Drømmemaskinen» utpreget cinematisk. Ikke minst på grunn av det paranoide thrillerplottet som ligger i bunn, der Sprint blir drevet til å betvile ikke bare sin egen virkelighetsoppfatning, men nærmest også sin egen eksistens.

Tome og Janry lar bildene tale mer i «Drømmemaskinen»

Jeg har alltid hatt blandete følelser for dette albumet. På den ene siden syntes jeg det var forfriskende at Tome og Janry prøvde seg på noe nytt etter å ha fulgt formelen ganske trofast siden 1982. Thierry Capezzone bekrefter i forordet at dette var noe de selv ønsket. Historien har flere lag, og blir stadig bedre ved gjentatte gjennomlesinger. At historien gir mer personlighet og en viktig rolle til Trineline finner jeg også prisverdig. På den andre siden er jeg ikke overbevist om dette er en historie som trengte å fortelles med akkurat Sprint i hovedrollen. Den er litt for generisk til det. En får inntrykk av at Tome skrev denne historien, ikke fordi han syntes Sprint passet til den, men fordi det tilfeldigvis var den serien han laget akkurat da.

«Stemmen Uten Herren», Tome og Janrys første Sprint er svært Franquinsk, både i manus og strek

Bokas siste del består av en samling historier som tidligere er uutgitt på norsk (pluss en samling med belgiske originalforsider som er tatt med i et forsøk på å skjule at samlingen ikke er på albums lengde). Uunnværlig for samlere, uten tvil. Rett nok var korte fortellinger aldri Tome og Janrys sterke side, for uten en lang og spenningsfylt historie som ramme ble seriene gjerne redusert til slapstick (dette endret seg med Lille Sprint, da de begynte å bruke korthistoriene til å gi karakterene mer dybde). Men to Sprint-historier er verdt å merke seg, fordi de er henholdsvis den første og den siste som Tome og Janry laget!  «Stemmen Uten Herre» fra 1981 var den første Sprint-serien som duoen fikk på trykk. Inspirasjonen fra Franquin er ennå veldig tydelig på dette tidspunktet. I seg selv er historien lite interessant, for den er anmassende, forhastet og antiklimatisk, men du aner konturene av noe som kunne blitt en god historie hvis serieskaperne hadde fått mer plass og tid til rådighet.

«Sprint på Cuba» kunne blitt et sterkt comeback for Zero.

Langt mer interessant er «Zero På Cuba» (alt. tittel Sprint på Cuba), de første åtte sidene av et aldri fullført album. Inntrykket vi får var at dette kunne blir veldig bra, kanskje den perfekte mellomtingen mellom «Drømmemaskinen» og klassisk Sprint. Zorglub framstår som en seriøs trussel, og den cinematiske atmosfæren fra forrige album er beholdt, men historien er mer visuelt leken, og tonen mellom Sprint og Kvikk er ledigere. Det er ikke rart at Capezzone (jf. igjen forordet) ser på den ufullendte Cuba-historien som en tapt anledning. Kanskje er ikke denne kuriositeten alene verdt å kjøpe boka for, om du har de to siste albumene fra før, men «1995-1999» er en meget god pakke, og et viktig skritt på veien mot å komplettere Sprint for alvor.

 

Sprint 1995-1999
Av Tome og Janry
Oversatt av Inger Woxholt
Forord av Thierry Capezzone
978-87-93564-87-9
150 sider
299 kr.
Outland/Zoom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *