Stor drømmer, liten verden

«Følgesvenn» er den femtende Nemi-stripesamlingen, men etter så lang fartstid er det ennå er det ennå betydelig rom for utvikling.

Jeg har ikke nølt med å gi Nemi pepper for litt av hvert i årenes løp, men ennå setter jeg pris på serien. Jeg fortsetter til og med å abonnere på bladet. Nemi selv er fortsatt en genuint morsom figur i de rette omstendighetene. Dialogene er gode, og serien unngår stort sett de verste klisjeene. Og jeg er med på opptil flere av de sentimentale, kvasi-filosofiske refleksjonene som Lise Myhre liker å legge inn i serien, når de har en ordentlig tekstlig og/eller visuell oppbygging. Serieskaperen stiger opp på såpekassa litt vel ofte, men hun har de kreative forutsetningene for å få fram budskapet. Det er lov å gå litt dypere, å ønske å si noe om det å være menneske og individ, og om det å drømme.  

Flere av bokas beste eksempler på dette har stått på trykk i Drømmesvart og Nattlys, uten at det forringer dem her.

Da jeg satte meg ned med «Følgesvenn» hadde jeg derfor håp om å kunne si mer fordelaktige enn negative ting om boka. Men…

«Følgesvenn» samler striper og helsider (pluss forsider) fra 2013-2014. At samlebøkene ligger så langt etter, er det kanskje ingen ting å gjøre med? Plassen er allerede optimalt utnyttet, ikke en eneste stripe er blåst opp, selv om det forekommer noen veldig få ganger at ei stripe står alene (men i samme størrelse som resten) på ei side. Å være helt konsekvent på dette er forresten ikke noen fordel, ettersom flere av dialogene og monologene er så lange at de kunne trengt forstørrede ruter.

Når det gjelder Nemi er det et par spesifikke kjepphester jeg har pleid å ri, og som er veldig synlige i «Følgesvenn»: 1. Meme-stripene er latskap forkledd som meningsfylthet. Og som sagt, Lise Myhre har evnen til å lage serier som faktisk føles meningsfylte, noe som gjør disse stripene enda mer unødvendige. I denne boka har hun forresten brukt samme sitat (det ovenfor) som meme-stripe i to forskjellige omganger, jeg bare nevner det. Og 2. Grimm fungerer ikke. Rollen hans i serien er øyensynlig å være en blanding av en farsfigur og en sarkastisk korreks til Nemis særheter. Den første rollen spiller han egentlig ikke her, og selv når han får en anledning opp i fanget, greier han vanligvis ikke noe mer sarkastisk enn et fantasiløst direkte «Jeg slår opp med deg hvis du prøver å fortsette denne samtalen.»    

Men problemet stikker dessverre litt dypere enn som så. Denne høsten har undertegnede lest og vurdert flere norske stripesamlinger enn noen gang før, og det slår meg at Nemi er konseptuelt underutviklet i forhold til andre norske stripeserier med respektabelt lang fartstid. En viss utvikling er det mulig å spore, men den kom sent, og har gått langsomt. Utviklingen er dessuten underkommunisert. Lise Myhre kunne med fordel kunne følge «show and tell»-prinsippet. Slagordet «every comic book is someone’s first» er nok ikke like troverdig som det en gang var, men i enhver løpende tegneserie er det et nyttig å kunne påminne leseren om hvem disse menneskene er, og hvorfor de er her. Innimellom, på en eller annen måte.

Ophelia, for eksempel, er et eksempel på en vellykket figur som ble introdusert et stykke inn i serien, men hvor kom hun fra? På et tidspunkt begynte hun bare å henge med Nemi og Cyan, og de behandlet henne som om hun alltid hadde vært der. Ble de kjent med hverandre mens jeg blunket? Her er det en potensielt god historie her som vi er blitt snytt for. Likeså er det noen anselige huller i Nemis familiehistorie som bare blir forsterket av nærværet til Nemis lillebror og to fedre. Jeg måtte bli minnet om hva de heter, og jeg husker fortsatt ikke når de egentlig ble introdusert.

Nemis verden er ennå for liten til å romme alt som serieskaperen ønsker å legge i serien. De mange stripene med anonyme figurer understreker dette. Og hva som verre er, det er i disse stripene at budskapene er på sitt mest prekende og kjedsommelige. Verre enn meme-stripene, faktisk; de tar i alle fall utgangspunkt i seriens egne figurer, og personlighetene deres. En grei regel burde være at hvis figurene og miljøet i serien din ikke egner seg til å formidle et poeng, er det kanskje ikke et poeng som serien din burde formidle. Hvor velment det enn er.    


Nemi – Følgesvenn (bok XV)
Av Lise Myhre
Forord av J.P. Ahonen
160 sider
349 kr.
Gyldendal

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *