Nå med formingstime

Nå med formingstime

Etter et år med feltobservasjoner som lærer er Marius Henriksen ute med Storefribok nummer to, «En Svak Toer».

«Storefri 1 – Lær Ting!» ble utsolgt fra forlaget (Egmont), skrytes det på baksiden. Synd at det ikke kommer til å vare da, for serien er i ferd med å glippe ut av hendene deres. Storefri gikk over til Strand Forlag sammen med Pondus, og serieskaperen sier at framtidige bøker/album blir gitt ut der (Hurtigmat, som er ekstramateriale i denne boka, fortsetter imidlertid i det nye Egmont-bladet Ruter, tidligere Rutetid).  

Men i mellomtida gjør forlaget det beste ut av det Storefri de har. I en senvinter uten de helt store sensasjonene i bladkiosken så langt, er den den andre Storefri-boka blitt grundig markedsført. 

Siden den første boka har Marius Henriksen jobbet ett år som lærer, og noen steder kan du se at det gir resultater. Først og fremst i en stripesekvens som forlaget kaller for «en splitter ny spesialhistorie» (noe som formodentlig betyr at akkurat disse stripene ikke har stått på trykk i Pondus før).  Sekvensen handler nemlig om planleggingsdag, og Henriksen lykkes samtidig på to viktige punkter: Å få fram at planleggingsdager faktisk er hardt arbeid for lærerne, og gjøre skildringen både variert og morsomt.

Når så mye er sagt er det meste som før i «En Svak Toer». Streken er fortsatt ganske statisk og detaljfattig. Komikken er stort sett verbal, men svært ofte skarp, treffene, nøye oppbygget og godt timet. Dette er ferdigheter som er godt innarbeidet hos Marius Henriksen. Innimellom tyr han til noen mer lettkjøpte poenger («Vannsklia er for å ha det gøy, ikke trene på svømming! Så den kommer vi til å holde oss langt unna!»), eller underbuksehumor som går et skritt lenger enn Jokkes kebabmage (i det nyeste nummer av Pondus blir det antydet at Vidar har en sterk fascinasjon med sin egen avføring, noe som forklarer mye).

Henriksen prøver å gi alle medlemmer av persongalleriet regelmessige opptredener og ditto medvirkninger til poenger, selv om de tre suverent viktigste vitsekildene er a) Vidars personlighet, b) elevene og c) elevene i samspill med Sigbjørns negativitet og sarkasme. Vaktmesteren Roybert er med akkurat så jevnlig at han ikke slutter å være morsom; hans eneste karaktertrekk er å være dum, noe som hadde blitt slitsom dersom han dukket opp veldig ofte. At katten hans ser ut som en liten djevel, er en artig og virkningsfull liten detalj.

Bok to introduserer en ny figur, kunst-og-håndverkslærer Tone, så der har vi et tegn på utvikling. Å ha en faglærer i serien, særlig i et noe mer praktisk fag, kan åpne for mange nye vitseideer, uten at det helt kommer til sin rett i Tones første sekvens. Hennes viktigste karaktertrekk er å være naiv. Av alle figurene i serien er Vidar fortsatte den med den mest sammensatte personligheten, til tross for hans grunnrolle som unnasluntreren.

Etter stripeseriens første norske gullalder, dominert av øl, hardrock og sene kvelder, ser vi en tendens til nisjeserier blant norske striper, post-Lunch, basert på miljøer som alle kan finne noe å le av, men som er særlig gjenkjennelig for visse grupper. Men sin spissede og nådeløst ufiltrerte skildring av skolemiljøet stadfester Marius Henriksens en trygg posisjon innen dette feltet.

Storefri – En Svak Toer
Av Marius Henriksen
ISBN 978-8-24-296309-3
120 sider
179 kr.
Egmont      

Les også anmeldelsen av den første boka

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

WP Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com