Svakt adrenalinkick

Det går dessverre ikke rette veien for Asterix med Ferris manus. «Gallerhøvdingens Datter» har ideer, men det svikter på gjennomføringen.

Etter å ha innsett at de nye Asterix-albumene fra Ferri og Conrad alltid blir lansert midt på høsten, har Egmont innført en litt pussig juletradisjon der de selger inn hvert nye album som et «julehefte». Et åpenbart grep for å øke salget, som jeg ikke klandrer forlaget for; albumene ser jo uansett ordentlige ut (bortsett fra et diskret «Julehefter» plassert over strekkoden). Dessuten betyr det at vi slipper de meningsløse kavalkadealbumene som skal passere som Asterix julehefte annethvert år.

Men et nytt Asterix er fortsatt en begivenhet hver gang det skjer, og jeg velger derfor å gi det en omtale for seg selv.   

Når så mye er sagt: At det fortsatt er en begivenhet betyr ikke nødvendigvis at det er noe særlig bra.

Utgangspunktet er lovende (men det var tilfelle med det forrige albumet også…); to gallerhøvdinger fra et hemmelig forbund ankommer landsbyen, trekkende på tenåringsjenta Adrenaline. Hun er datteren til selveste Vercingetorix, den historiske lederen for gallerne under krigen mot Cæsar. For øvrig er det en running joke at ingen gallerveteraner sier navnet «Vercingetorix» høyt etter krigsnederlaget, en vits som fungerer helt greit, fordi det er mulig å trekke den sømløst inn i dialogen. Høvdingene ser på Adrenaline som et symbol i motstandskampen, og ber Majestix om å beskytte henne mens de gjør seg klare til å sende henne i trygg forvaring til London, «hvor Cæsar aldri vil finne på å lete etter henne» (selv om London også var under romersk styre…)

Når plottet så er etablert, spriker den videre historien i alle retninger uten at den egentlig kommer noen vei. Ordkløveri som gjør desperate forsøk på å imitere Goscinnys ordspill og generell brøling av dialogen er ment å fungere som humor, eller erstatning for humor. Sjørøverne har fått en utvidet og mer meningsfylt rolle i denne historien, noen som i alle fall skaper litt variasjon, selv om det blir mest brøling, og Babas klaging over at arbeidsplassen hans (masta) er så utsatt.  

Adrenaline, som blir forventet å bære albumet, er en stereotyp sta og rebelsk tenåring, lite interessant i utgangspunktet, og hun utvikler seg lite som karakter i løpet av historien. Andre figurer blir introdusert hovedsakelig for å minne oss om at Adrenaline ikke er den eneste tenåringen i Asterix-universet. Som Armamix’ og Hermetix’ tidligere ukjente tenåringssønner, som plutselig dukker opp for at hun skal ha noen å snakke med. Eller en gotisk prins (eller noe sånt; konteksten er litt uklar) som lager litt støy på en romersk galei, og forsvinner like fort som han kom.

På toppen av alt har ikke Asterix og Obelix selv stort å gjøre, annet enn å banke noen romere og sjørøvere, og ellers er de mest passive deltakere i sin egen tegneserie.

Forrige album, »Italia rundt på tvers», var heller ikke særskilt bra, men det var i det minste en historie som kjente sine begrensinger, og gjorde sitt beste med dem. Jeg var forberedt på at Didier Conrads tegninger skulle være det mest tilfredsstillende med albumet uansett, men «Gallerhøvdingens Datter» er et album som dessverre bekrefter en nedadgående spiral på manussiden.    


  

Asterix – Gallerhøvdingens Datter (album 38)
Skrevet av Jean-Yves Ferri, tegnet av Didier Conrad
Oversatt av Sven Erik Søland
52 sider
Kr. 89,90
Egmont

2 tanker om “Svakt adrenalinkick

  1. Hmmm.
    Aftenpostens Harald Fossberg skriver:

    «En glimrende historie som måler seg med gullalderen da Goscinny og Uderzo herjet.
    Gode detaljer, bra oversettelse og et rikt figurgalleri gjør dette til et must under juletreet.
    Denne fortjener både store og små få».

    Om ikke annet ser vi at oppfatningene spriker ganske mye.
    Interessant at Fossberg nevner oversettelsen, det kan tyde på solid innsikt i originalspråket.
    En vurdering av oversettelse/teksting/farger savnes ofte hos Serienetts skribenter.

    Hva mener andre ihuga Asterix-lesere, gamle som nye?

    1. Jeg for min del kommenterte i alle fall oversettelsen av det forrige Asterix-albumet, og samme tema fikk mye fokus i anmeldelsen av Outlands første Bone-oversettelse. For den saks skyld, jeg kommenterte også «ordkløveriet» i denne anmeldelsen, og det teller vel som et eksempel på å si noe om oversettelsen?

      For øvrig er selvsagt ikke kommentaren «»bra oversettelse» (uten utdyping) et bevis på at Fossberg er god i fransk, eller har lest originalutgaven av «Gallerhøvdingens Datter». Det beviser bare at han, i motsetning til meg, likte ordkløveriet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *