Jeff Smiths Bone er tilbake i ny, norsk språkdrakt og nytt format.
De tre Bone-fetterene Fone, Phoney og Smiley Bone, tre biologisk ubestemmelige figurer som minner om slanke mummitroll, må rømme fra hjembyen Boneville, og oppdager at de har havnet utenfor kartet. De blir atskilt, og ender hver for seg opp i en mystisk dal, der historien i første omgang følger Fone Bone mens han blir kjent med dalens innbyggere; snakkende dyr, monstre og fabeldyr, og mennesker.
Slik begynner en av vår tids mest bejublede tegneseriefortellinger, Bone-sagaen.
Outland, som tidligere har prøvd å dekke behovet for nye opplag av Dragonball og Sprint, setter seg nå fore å gjenutgi Bone på norsk. En slik nyutgivelse bør ses i lys av tidligere norske utgaver, så tilgi meg at jeg åpner med bibliografisk gjennomgang:
Bone ble første gang oversatt til norsk og utgitt i Norge av Bladkompaniet på 90-tallet, da forlaget var på sitt mest progressive hva tegneserier angikk. Under vignetten «Tegneserieroman» ga de ut bind 1 og 2 av serien i 1998 og 1999, innbundet. Også i 1999 ga de ut bind 1 på nytt, denne gangen i en billigere bladhylleutgave, i samband med at serien hadde vunnet Sproingprisen. Ingen av disse forsøkene tok helt av, men som en kuriositet kan det nevnes at spinoff-miniserien Dumme Dumme Rottenikker kom ut på norsk i 2001, mest fordi Jeff Smith var gjest på Raptusfestivalen, og Bladkompaniet ville ha en aktuell utgivelse i den anledning. Deretter ga Bladkompaniet opp.
I 2004 fullførte Smith sagaen. To år senere overtok Egmont serien, og gjorde en kraftinnsats for å oversette hele den nå kompletterte serien på norsk. Dette ble muliggjort ved at Egmont hadde startet en ny bokklubb for kvalitets-tegneserieromaner, og selv om bokklubben var for god til å vare, lyktes den med å samle hele serien i tre digre bind (á 400+ sider hver). I 2009 var det fullbrakt med Åndesirklene.
Ellers kan det nevnes at Egmont i mellomtida også overtok de norske bladrettighetene på Tommy & Tiger’n, og prøvde å relansere bladet som et magasin i 2008, med Bone som en av biseriene. Det holdt i ti utgaver.
Dette er altså femte gang at bind en, «Reisen fra Boneville» («Flukten fra Boneville» i Bladkompaniet sine utgaver) utkommer på norsk, men jeg kan komme på flere gode grunner til en nyutgivelse.
For det første har det gått tilstrekkelig lang tid siden sist. Gamle utgaver er ute av sirkulasjon, og den komplette trebindsutgaven er innbundne mursteiner. Denne er en hendig pocketutgave i farger. En ny generasjon har nå fått sjansen til å bli kjent med en moderne klassiker.
For det andre så er serien en moderne klassiker. Undertegnede hadde ikke lest første bind på årevis, og kunne i dette gjensynet slå fast at serien har ikke tapt seg noe. Bone var alltid en serie uten noen nevneverdig vokseperiode; den begynte perfeksjonert både i form og historie, og hadde utvilsomt fordelen av at det forelå en tydelig plan bak, en som det hintes om nesten fra først side av. Allerede i første kapittel blir vi introdusert, ikke bare for Bone-fetterene, men for flere andre figurer som skal komme til å bli viktige. Serien tar seg god tid med å bygge opp en verden, men er tidlig ute med å etablere den blandingen av komedie og episk fantasy som skulle gjøre serien så populær. Humoren er det som forfører og vinner nye lesere, men allerede i de første bind er det tydelige hint om de store mysteriene som venter på å bli utforsket. Det sier mye om seriens sjarm og engasjerende fortelling at leserne er med på at de tre Bone-fetterene, som i utgangspunktet virker ganske malplasserte i en typisk high fantasy-setting, hører hjemme der.
Oversettelsen er også ny, og det er interessant å se noen av detaljene som er endret i forhold til Jens E. Røsåsens versjon. Språket er blitt litt mer generelt, og bokmålet er moderert. Selv Smiley uttrykker seg mindre muntlig enn hos Røsåsen. Rottenikkene er blitt til rottevesnene (en mer direkte oversettelse av deres engelske artsbenevnelse «rat creatures»), og de kaller hverandre «frende», ikke «kamerat». Akkurat det siste fungerer bedre i den nye oversettelsen; at rottene kalt hverandre «kamerat» (comrade) var trolig ment som en nå arkaisk referanse til sovjetrussiske stereotypier. De tre pungrotteungene som følger Fone Bone omkring har fått den pussig generelle artsbenevnelsen «gnager». Andre oversettergrep er mer kreative: Bestemor Bens forsyn er blitt til «døslen», og «landsby» er blitt fornorsket til «bygd». Overraskende er det at sluttpoenget i den første kroscenen blir spolert denne gangen også: Ingen av oversettelsene får (i motsetning til originalen) fram at Phoney forveksler egg med meieriprodukter.
Plukking på oversetterløsninger til side, det viktigste er uansett at serien blir gjort tilgjengelig på norsk igjen. Formatet er ikke akkurat for feinschmeckere, og lar ikke alltid Smiths tegninger komme til sin rett, men er en praktisk utgave å starte med – særlig for barn og unge som f.eks. skal på langtur i sommer.
Haken er at bare utgiveren, dvs. Outland og dens ni butikker (pluss postordre), selger boka. Den burde gjøres tilgjengelig gjennom bokhandlerkjedene også. Selvsagt er en ny utgave til salgs bare på Outland bedre enn ingen, men Bone skriker etter bred distribusjon. Særlig med tanke på at serie og format passer perfekt i det voksende markedet av tegneserier som selges i bokhandlernes barne-og ungdomsavdelinger.
Oppdatering: Etter at denne teksten ble lagt ut kom Outland med en korrigering: Utgivelsene deres kan fås kjøpt hos alle norske bokhandlere, men de må som regel bestilles. Enkelte butikker i Oslo-området og på flyplasser har også tatt dem inn uten forespørsler.
Bone bind 1 – Reisen fra Boneville
Av Jeff Smith
Fargelagt av Steve Hamaker
Oversatt av Ole Johan Holgernes
ISBN 978-82-690317-4-4
140 sider
149 kr.
Outland
Bare for å få helt klarhet i små og store vesensforskjeller:
Er dette den første norske BONE-utgivelsen i farger?
Og hvor betydningsfulle er fargene for å få fullt utbytte av Jeff Smiths mesterverk?