Trist som Gufas? Nei, ikke helt, goddammit!

Trist som Gufas? Nei, ikke helt, goddammit!

Omtrykket av Kaptein Mark i bokform har både styrker og svakheter.

Relanseringen av gamle serier fra Egmont tar ingen ende, og vi er virkelig midt i en «gullalder» når det gjelder ny tilgjengelighet av klassisk materiale. Kvaliteten på nevnte klassikere kan nok diskuteres, men var man ca. 12 år gammel da seriene debuterte vil man selvsagt nikke jublende til omtrykkene og si «bilder fra mitt liv!».

Nok en gang må man surmaget minne om at nye lesere for slike serier finnes omtrent ikke – dette er produkter som fengte ungdom i en tid uten fjernsyn (Miki/Davy) og bare én kanal i svart-hvitt (Kaptein Mark etc.). Så vi ender opp med et potensielt nostalgibehov dersom man nøkternt sett kan påstå at seriene er både naive, enkle og kanskje litt kjedelige sett med dagens øyne. Det samme kan for øvrig sies om omtrykkene av gamle Fantomet…

Mitt eget forhold til «sjekkheftebladene» er nokså vagt. Av en eller annen grunn dukket verken Miki eller Davy opp hjemme hos meg, mens det florerte av Donald, Superman, Batman og Superboy. Jeg ble egentlig både paff og imponert da jeg for første gang fikk se en skoeskesamling av Miki, på besøk hos min noe eldre fetter – I all sin brune, grønne og sorte trykkprakt.

Senere ble det vel til at jeg kjøpte et og annet hefte, men ble aldri komfortabel med de korte episodiske fortellingene. Det var alltid et «neste gang…» eller «forrige gang» – jeg ville ha en hel historie NÅ! Å kjøpe ett hver uke for å få med meg hele sammenhengen hadde jeg ikke verken råd til, eller interesse av. Når jeg tenker meg godt om og mange år tilbake, var eneste gangen jeg koste meg med Miki da jeg kjøpte en liten «Kaptein Miki-bok» i «Kamp-serien»-størrelse fra Se-Bladene. Elendig innbinding gjorde at sidene ble et puslespill etter hvert, men jeg fikk da en hel, uavbrutt historie. Og Windy og Salasso var verdt hver eneste sekund jeg måtte lide meg igjennom hovedfigurens gutteaktige prektighet.

EsseGesse-heltene samlet på ett sted

Nuvel! Mike og Davy gjennomgikk en omveltning til magasinstørrelse, og ble så avløst av to nye karer; Allan Kjempe og Kaptein Mark. Førstnevnte husker jeg ingenting fra, men Mark minnes jeg som noe bedre tegnet enn forgjengerne. Han hadde også beste sidekick siden Windy og Salasso: Triste Gufas. Bare navnet gjør at man husker karakteren! Den andre sidemannen; Mister Bluff, var en mer tradisjonell kar, som egentlig hadde som eneste varemerke uttalelsen «ved min bestemors skjegg!». Ikke lite, bare det.

En stund var jeg også fascinert over forskjellene på tegneseriene og heltene i bladet «Texas» (som jeg likte mye bedre) og bladene «Vill Vest» og «Præriebladet». Førstnevntes historier var avsluttede, vanligvis 4 eventyr med hver sin faste helt («Kit Carson», «Billy the Kid» etc.). Da jeg senere kikket nærmere på «Kamp-Serien» gikk det opp for meg at Texas-gjengen og Kamp-gutta var produsert samme sted, i England, av dyktige, men noe samlebåndspregede serieskapere.

Samtidig hadde jeg innsett at sjekkhefte-bladene var laget av samme tegner(e) med en litt annen, røffere stil, også disse nokså samlebåndspreget . Først mange år senere, da jeg begynte å «forske» litt på fenomenet italienske westernserier – fikk jeg vite at småbladenes serier var produsert på en «westernfabrikk»; EsseGesse. Deres produkter var annerledes enn de andre italienske seriene fra forlaget Bonelli. Oppskriften følges hele tiden: kjekk, sterk og fryktløs helt, sammen med litt komiske sidemenn, kjemper mot gjennomgående onde og skruppelløse fiender, overgripere, mordere og ransmann.

Grande Blek, eller «Davy Crockett», i kamp mot udugelige rødjakkeklovner er et klassisk EssseGesse-motiv

I Davys og Marks tilfelle er det disse klisjeaktige «rødjakkene», som symboliserer alt ondt ved en fiende. I sine tåpelige og upraktiske uniformer, komplett med parykk (!) er de enkel match for skogens fryktløse og ærbare menn som kjemper for friheten, mot tyranniet. Antrekk og parykk, samt et vedvarende sveklingspreg, gjør at rødjakkene mest av alt fungerer som «aliens» fra en annen verden (England). Fiendebildet er så komplett, totalt uten formildende trekk, at de like godt kunne kommet fra Mars.

To the point, goddammit! Nå er boka om «Kaptein Mark og Ontarios ulver» ute, sånn ca. 50 år etter at serien debuterte. Riktig pen sak, i flotte farger. Det sies ikke hvem som har fargelagt disse opprinnelig svart-hvite historiene, om det er gjort i Italia, eller her hjemme av Egmont. Uansett er fargene gjennomgående bra, med duse, avdempete farger som kler Canadas skogsmiljø godt. For det foregår i Canada, ved Ontario-sjøen, der kampen mellom Amerikas frigjøringshær og invasjonsstyrkene til «Mad King George» foregår.

Nok et sidesprang: Den historiske Davy Crockett, stifinneren fra Baltimore som faktisk har levd (og døde i kamp mot meksikanerne ved Alamo i Texas) ble som bok-, film- og tegneseriehelt skildret i sitt riktige miljø; overgangen mellom Sydstatene og Midt-Vesten i nybyggertida. Præriebladets Davy deler bare navn (og beverskinnslue) med stifinneren, og opererer mye lenger nord, i grenseområdene Canada/USA – også han i kamp mot ansiktsløse rødjakker. Det var ingen av oss tidlig på 60-tallet som så det motstridende her…

Boka er inndelt i tre avdelinger: to tegneseriehistorier og et omfattende redaksjonelt innslag. Sistnevnte først! Det er skrevet av en italiener og litt dårlig oversatt til norsk. Blant annet blandes Davy Crockett og «Il Grande Blek» (hans opprinnelige navn) sammen flere ganger. Innslaget tar for seg italiensk tegneseriehistorie på en svært grundig måte, selvsagt med fokus på de tre EsseGesse-karene. Det er grundig, ja, kanskje litt for mye informasjon for en standard norsk serieleser, men et funn for de historisk interesserte.

Det florerer med italienske seriepersoner (alle menn, selvsagt) og mengden av navn virker nokså forvirrende. Vår egen Jostein Hansen hadde nok sikkert kunne skrive et mer tilpasset norsk forord, men bevares, dette er solide saker. Ikke bare de fire EsseGesse-seriene som jeg har nevnt her belyses, også andre, parallelle italienske serieutgivelser drøftes. Flotte faksimiler av sider og forsider gjengis. Meget bra! Jeg gir dette en solid 5.

Så var det seriene, da. Fra topp til bånn, rett ut sagt. Vi starter med første historie fra 1966, der vi blir ført inn i Marks univers. Kampen mot rødjakkene er i gang for fullt, og vi blir presentert for hovedpersonene og motstanderne på en grei og rett-fram måte. Men det er ensporet og ensformig, og ganske langtekkelig. Guttebok-romantikk. Heltene er kjekke og prektige, skurkene er som sagt avskyelige, nesten umenneskelige. Triste Gufas’ pessimisme er så overdrevet at det blir litt parodisk. Tegningene er solide, men klisjéfylte. Og historien er kjedelig, dessverre.

Forordet forteller at opphavsmennene ikke hadde til hensikt å revolusjonere tegneseriemediet med nyskapende og kreative løsninger, de ville kun underholde. Men her er intriger og spenning nokså uteblivende, og som første lanseringshistorie er den så tam at den ikke fungerer, etter mitt skjønn. Merkverdig at ikke karakterbygging og en viss utvikling ikke er til stede i en lanseringshistorie. En Blek (!) 2 på gaffelen.

Så kommer seriens eventyr nr. 100, med en jubileumshistorie om hvordan det hele startet. Jeg gruet meg som Gufas til å lese den, og tenkte å droppe den helt, dersom det skulle vise seg som mer av det samme. Og tok skammelig feil! Det er et skikkelig friskt og flott eventyr, både spennende og gripende på samme tid. En oppvekst-historie, eller «coming-of-age story» på engelsk. Som f.eks. «Slyngel» av Kverneland eller «Tarzan of the Apes» av Burroughs. Greit, det er ikke høyverdig litteratur eller tegneseriekunst, det er et guttebokromantisk drama. Som sådan er det av prima kvalitet. Og på samme måte som Tarzan blir opplært både av aper og mennesker (Paul D’Arnot) blir Mark opplært av sine indianske venner samt sin fosterfar, en fransk adelsmann.

Og her ser vi sannheten i ordtaket «en helt er ikke interessant hvis han ikke har en likeverdig fiende» eller noe slikt (det er i alle fall hva Stan Lee brukte for alt det var verdt, f.eks. i hans Spider-Man. Her får den voksne Mark en nemesis, den tvers igjennom onde og grusomme engelske general Stone. Han må tas, av meget gode grunner. I tillegg unngår denne fortellingen en sedvane som mer eller mindre blitt enerådende i slike serier: helten slipper å drepe fienden ved at skurken faller/snubler/drukner/brenner i hjel/får en stein eller tre over seg etc. etc. (dette er jo noe vi gjentatt ser i Fantomet også). Det sies også i forordet at EsseGesses helter ALDRI drepte, de bare stoppet fiendene sine (som deretter ble truffet av lynet eller noe slikt). Jeg forventet at det samme skulle skje her, men ble hyggelig overrasket. Klar 6!

På alle måter en flott historie, og sammen med det prima forordet veier det godt opp for den slappe innledningshistorien. Boka anbefales for seriesamlere, spesielt de som ønsker bedre innblikk i (deler av) Italias meget interessante seriehistorie.
Vi ender opp med en snittkarakter på 4,3, som vi regelrett høyner opp til en 5 pga. det flotte trykket.

Kaptein Mark og Ontarios ulver
Forord av Luca Boschi
192 sider
190 kr.
Egmont

One thought on “Trist som Gufas? Nei, ikke helt, goddammit!

  1. Nok en gang må ellers en grei anmeldelse korrigeres litt på fakta. Davy og Miki hadde forlatt seriene (Prærieblad og Vill vest) en tid før forlaget endret format. Selv Kaptein Mark ble omklippet til sjekkhefter den første tiden han eksisterte i Norge.
    Denne nye boken er en innkjøpt sak, på godt og vondt, og derfor var det ikke rom for noe egne artikler. Farger fra Italia.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *