EON kommer med sin første utgivelse siden julealbumet I 2015. Anledningen? Vel, 20-årsjubileumet er neste år, og materialet er gammelt, riktignok med et nytt intervju inkludert. Så kanskje anledningen er så enkel som at Lars Lauvik ville ha et påskudd for å lage et parodicover av «Game of Thrones».
For som kjent er Lars Lauvik en av serie-Norges største popkulturentusiaster, i skarp konkurransen med Mads Eriksen. Også i likhet med Mads Eriksen måtte han etter hvert trappe ned. Den nye samlingen «Game of Clowns» har i all hovedsak hentet materialet sitt fra 2011 og 2012, som var de to siste årene av bladet EONs levetid.
«Game of Clowns» minner oss om at et stort talent gikk tapt med nedleggelsen av bladet EON, selv om Lars Lauvik fortsatt er delvis aktiv og lager EON-serier iblant. I sin glanstid hadde han en blanding av oppfinnsomhet, kløkt og hemningsløshet som var unik i norsk sammenheng. Han kunne være overraskende banal innimellom, og ofte like subtil som en ambolt i fritt fall, to trekk som jeg vanligvis anser for å være store minus i en humorserie. Men Lauvik fikk det til å fungere takket være ypperlig formuleringsevne og kreative temavinklinger – Og fordi han raskt utviklet et fleksibelt serieunivers med stor takhøyde for det absurde.
Ved siden av populærkulturelle referanser elsket han også dagsaktuelle referanser, noe som selvsagt alltid er et sjansespill. Ikke bare fordi det innebærer en risiko for bråk med de som føler seg uthengt (noe som Lauvik tar et skikkelig oppgjør med i det vedlagte intervjuet), men også fordi slike referanser ofte har kort holdbarhetstid. Stikkord for denne samlingen er Teletubbies, tv-serien «Trekant» og Märthas engelskole. Særlig det siste fenomenet, og kvinnen bak det, får gjennomgå i denne samlingen. Selverklært «åndelige» mennesker har alltid vært en av Lauviks mest yndete skyteskiver, og i «Game of Clowns» må Märtha Louise tåle enda mer en Fru Peppermøs bedehusforsamling. Og det sier jo en del. Igjen er det slående usubtilt, men Lauvik vet hvordan han skal gi temaet sin helt egen vri, og referansene blir nok fortsatt forstått av de aller fleste.
Og uansett er det de mer generelle og anvendelige temaene som dominerer, som tabloide overskrifter, kreative manifestasjoner av følelser, nyspirituelt vissvass og metahumor overalt (inkludert gjestopptredener av Torbjørn Lien). Lauviks fantasi er bunnløs.
En annen ting som fikk serien til å fungere såpass bra som den gjorde, og som også kommer klart fram i denne samlingen, er at karakterene kan være overraskende komplekse. Tetra er en naiv hakkekylling uten sosiale antenner, Freddy er en gretten kyniker, Gud er et klysete troll, og Gonzales er bare gæren. Men alle kan være mer enn det. Gonzales har sine klarsynte øyeblikk, Tetra kan være overraskende smart (selv om kløkten veldig sjelden får ham helt i mål), og Freddy og Gud prøver i alle fall noen ganger å gi de to førstnevnte en sjanse. Dermed blir serien også mindre forutsigbar, fordi det ikke bestandig er sikkert hvordan figurene kommer til å agere i alle gitte situasjoner.
«Game of Clowns» er en samling som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt, og en 20-årsmarkering som er verdt å ta på forskudd.
EON – Game of clowns
Av Lars Lauvik
Forord og intervju av Tormod Løkling
120 sider
Kr. 159,90
Egmont Publishing