Ut av studio

Ut av studio

Etter to bøker og åtte album har den evige biserien Radio Gaga kanskje nå funnet sin plass i mellomsjiktet. 

Gagabok nummer tre, kaller Øyvind Sagåsen denne publikasjonen, uten å nevne at bok en og to var innbundne og 60 sider lenger enn denne. Men å få stripene sine samlet i innbundne utgaver er i stadig større grad et privilegium forbeholdt de fire store (Pondus, Nemi, Lunch og Kollektivet), og Øyvind Sagåsen vet når han ikke bør gape over for mye – Det er derfor han er fornøyd med å være nummer to i Norges mest solgte tegneserieblad (Pondus). Så nå får også hans sin egen «mellombok» akkurat som flere andre nye og gamle stripetegnere i Egmonts stall (Se også Eon, Storefri og Dunce).

«Mellombøkene» er limfrest i albumformat og selges i kiosken, men er mye tjukkere enn de vanlige albumene. Dermed har Sagåsen fått god med plass til å gjengi Radio Gaga-episoder fra de siste årene.

Som denne boka tydelig demonstrerer, har Radio Gaga gradvis gått fra å være en «work com» til å bli en mer familieorientert serie. Den åpenbare grunnen til det er at Tobben nå har en samboer og en liten sønn, Erlend. Dette er den samme utviklingen som vi har sett i Pondus, Kollektivet og – mer nylig – Nemi. I utgangspunktet dreide disse seriene seg mye om rock, sjekking og øl. Nå har det vært barnefødsler i alle sammen. Når en samlebok inneholder et «Første Skoledag»-segment» vet du at serien har gått over i en ny fase.

Når serien foregår på redaksjonen nå om dagen er det stort sett tilfeldig og irrelevant for historien.  Ikke at serien er avhengig av denne settingen, men den ga serien mer av en rød tråd. Heldigvis er Radio Gaga fortsatt en ensembledrevet serie, og faktisk så synes jeg karakterene er blitt litt mer interessante med årene, lett gjenkjennelige, men mindre forutsigbare, som om Sagåsen prøver å utfordre seg selv litt. Preben og Børre er fortsatt dumme, men ikke surrealistisk dumme, hinsides all forstand. Britta er fortsatt et pillevrak med et medisinskap som Elvis hadde misunt, men hun har utviklet en slags dømmekraft på andre områder. Selv Rolf har iblant andre funksjoner enn å være en konservativ stråmann. Og av de nødvendigvis litt nyere karakterene har lille Erlend utviklet ganske mye personlighet allerede.

Serien går ellers mye i segmenter som i klassisk farsestil tar en enkel ide og lar den eskalere til de mest vanvittige og hysteriske proporsjoner. Sagåsen er en mester på dette feltet, og overgår selv Øverli og Lien. Tittelen på boka viser til et segment som, uten å gå for mye i detalj, begynner med at Erlend har en løs tann og kulminerer med at Børre forviller seg inn på et møte for russiske krigsveteraner, iført et tannfekostyme.

Selv om vitsene alltid kommer først, er det såpass mye kontinuitet at «kapitlene» i boka har egne titler. Ettersom de fleste av dem er ment å trykkes sammenhengende månedens utgave av Pondus, er det omtrent like lange. Dette fungerer ikke alltid like bra, noen ganger er det tydelig at Sagåsen har mistet inspirasjonen halvveis, men oftere ser det ut til at han har en plan.  De aller, aller morsomste stripene er likevel de som står helt alene, og slik har det alltid vært. Jeg har mistanke om at Sagåsen egentlig er aller mest inspirert når han ikke presser seg selv til få en ide til å vare i to uker.

«Ekstramaterialet» er et intervju med serieskaperen, ført i pennen av Tormod Løkling, og fire sider med Sagåsens egen enruter-serie «Flisespikkeri». Begge innslag inneholder eksempler på det som nærmest er i ferd med å bli en egen subsjanger innen humor, nemlig Trump-vitser. Sagåsen sine fungerer best.

 

Radi Gaga – Tannfe i Trøbbel
Av Øyvind «Flis» Sagåsen
Forord av forfatteren
ISBN 978-82-429-6130-3
120 sider
169 kr.
Egmont

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *