SERIETREFF PÅ VEIEN ( 1.07.11 )
Første Serietreff utenfor Bergen fant sted på Cafe Mono sentralt i Oslo den 30. juni.
Av: Trond Sätre
Illustrasjon: Bård Lilleøien
I gårsdagens panel fant vi igjen Serienett-redaktør Kristian Hellesund, Raptus-general Arild Wærness og tegneserieanmelder i Bergens Tidende, Walter Wehus. I tillegg besto panelet av Jippi-forlegger Erik Falk og serietegner Børge Lund, som er aktuell med sitt første Lunch-album.
Lund ble da også gratulert med utgivelsen av sitt første album før panelet ga seg i kast med kveldens første tema: Anmeldelser av tegneserier. Erik Falk kunne bekrefte at bortsett fra Serienett og visse ildsjeler i avisene (som Walter), er det “skrøpelige greier”. Stort sett blir bare julehefter sikret omtale i avisene. Selv “kulturavisa” Dagbladet konsentrerer seg mest om striper. Morten Harper i Dagens Næringsliv og avdøde Kjetil Wold i Stavanger Aftenblad ble trukket fram som andre gode eksempler for journalister som omtaler tegneserier, og bekreftet dermed tendensen at pressedekningen til tegneserier er avhengig av ildsjeler og individer.
Panelet. Fra venstre: Arild Wærness, Erik Falk, Børge Lund, Walter Wehus og Kristian Hellesund. (Foto: Trond Sätre)
Arild sto for kveldens første anmeldelse, Captain Americas Død fra Schibsted Forlag, som kommer ut i forkant av Captain America-filmen. Og Arilds dom var klar: Alt for mye angst og posering, for lite moro og action. Heftet er fyldig og gir mye lesestoff, men mesteparten av heftet er satt av til en angstdrevet miniserie der de andre heltene i Marveluniverset minnes Captain America. Ettersom Cap senere viste seg å være i live likevel (noe som alle fans hadde ventet at skulle skje) framstår hele serien dessuten i et komisk lys (Erik Falk tillot seg en sammenlikning med det Nye Testamentet – Alle vet at han kommer til å gjenoppstå). Heftet er også skjemt av for mørkt trykk som gir dårlig leservennlighet.
Panelet prøvde seg deretter på en vri ved å anmelde to utgivelser etter hverandre, og det var langt flere godord å hente for Kodok’s Run av Martin Ernstsen. Walter Wehus besrev boka som “klassisk mindfuck i tegneserieform” og la vekt på historiens spesielle flyt. Børge Lund var fascinert av det visuelle, og utgiver Erik Falk beskrev boka som en familevennlig trykksak – Barna hans likte også serien.
Neste tema favnet vidt, men hadde et enkelt utgangspunkt: Tomtes utskjelling av Serie-Norges “inferior shite” i sitt nyeste album, Anxiety II. Panelet ville ikke direkte avvise hovedpoenget hans: At det er for mye fokusering på striper. På den annen side ville panelmedlemmene heller ikke at typiske stripetegnere skal presses inn i et “novelleformat” som de kansklje ikke håndterer særlig bra. Det finnes mange andre norske serieskapere som er bedre på serienoveller uansett. Meningene var ellers delte om Tomte selv. Walter oppfattet kritikken hans som om Greven skulle skjelle ut VG-lista, og beskriver seriene hans som noe Charles Manson kunne laget til Forresten på 90-tallet. Arild husket han som en tegner med liten vilje til å utvikle seg og lære mer om tegning, og var usikker på om panelet burde “hausse opp fjaset [til Tomte]”.
Kristian hadde valgt den grafiske romanen “French Milk” av Lucy Knisley som sin anmeldelse for kvelden. Årsaken er at Knisley er en av årets gjester på Raptusfestivalen. “French Milk” er en selvutleverende serie, en dagboksberetning fra tegnerens opphold i Paris. Kristian hadde stort sett bare ros å gi til serien, men innvendte at historien iblant kunne bli for selvutleverende. Arild håper at Lucy på årets Raptus skal lære norske serieaspiranter litt om hvordan en kan fortelle med grunnlag i egne erfaringer.
Herfra var overgangen til neste tema – Raptusfestivalen 2011 – naturlig. Festivalen har jo sine kritikere: En skribent i gratisavisa Natt & Dag hadde omtalt Raptus som en festival for folk som var interesserte i serier på 80-tallet. Erik Falk som tidligere har svart at “desserten på banketten var ganske god” på et spørsmål om hva han likte med Raptus 2008, innrømte at han liker satsingen på nettserier på årets festival. Men panelet var generelt enige om at Raptus, i kontrast til OCX, prøver å favne for vidt, noe også den bergensbaserte Walter gjorde et poeng av. Samtidig er festivalens overrepresentasjon av britiske superhelttegnere og europeiske Disneytegnere litt for tydelig. På den annen side er den brede linja som Raptus har lagt seg på litt for innarbeidet til å endres. Sommeren dårlige nyhet for Raptusfestivalen er for øvrig den uventede bortgangen til Flåklypa-tegner Svein Samuelsen, som skulle være gjest på årets festival.
Børge Lund hadde valgt å anmelde Eon nr. 5/2011. Et dristig valg å ta for seg en annen stripetegners blad, kanskje, men som Børge poengterte: Flu Hartberg var langt mer dristig da han slaktet Nemi i P2s “Radioselskapet” tidligere denne uka. Dessuten var Børge mer interessert i å framheve noen av de biseriene han syntes var mest interessante: Kokoloco, Reveland, Alexander Løkens Gjøn og Pels & Poter. Erik Falk beskrev for øvrig Eon som det bladet med minst identitet, og savnet flere alternative biserier.
Kveldens siste tema var fransk-belgiske serier. Et uutømmelig, men stadig mer anakronistisk tema. Sjangeren har ligget på sotteseng lenge, mente Arild, som innrømmer at han hadde mistet noe av interessen for serier under de fransk-belgiske seriene sine gullalder – en gulllader som hadde sin første epoke med bladet Tempo på 60/70-tallet, og sin andre epoke under album-boom’en på 80-tallet. De fleste panelmedlemmene hadde hatt et forhold til disse seriene, men vokste det fra seg, og ga ikke lenger inntrykk av å savne dem. Unntaket var Erik Falk, som kalte de fransk-belgiske seriene for “verdens viktigste serietradisjon”, og var skuffet over panelets holdning. Fransk-belgiske serier blir fortsatt produsert i stor skala på kontinentet, og mangelen på oversatte serier kan grunne i at nordmenn er mer interessert i det engelskspråklige enn i det franskspråklige. Walter etterlyste flere oversettelser av ting som ikke er på engelsk – inkludert serier som er på dansk og svensk.
Og herfra fikk panelet igjen en passende overgang til kveldens siste tema. Erik Falk ønsket å slå et slag for forbrødringen ved å anmelde Mats Källblads Lång Väg Tillbaka. På 90-tallet lagde Källblads lagde to seriealbum om oppvekst i bygde-Sverige, og dette nye albumet er en oppfølger til disse. Serien er ikke så mye en grafisk roman som en novellesamling i serieformat. Falk innrømmer at Läng Väg Tillbaka ikke var fullt så episk som han hadde håpet på. Walter Wehus avsluttet deretter gildet med å følge opp den tidligere kommentaren sin, da han minnet om at det er generelt vanskelig å få svenske serier til Norge.
Podkast av debatten vil bli lagt ut om kort tid.
KALTENBORN OG OLAF G. TIL UTLANDET <- Eldre | Nyere -> NY PANELDEBATT-PODKAST
Kokoloco, ikke Coco Loco…
— M 2. July 2011, 12:45 #
Takk, M. Det er nå rettet opp i teksten.
— Kristian Hellesund 2. July 2011, 21:00 #
Intervjuet med Tomte, som det vises til i teksten, kan leses her:
http://tomte.org/2011/05/02/interview/
— Kristian Hellesund 2. July 2011, 21:01 #
Enig med Erik Falk angående Fransk-Belgiske serier. Det er stor synd at vi ikke får mer av dette på norsk. Jerome i Fantomet, og XIII og Largo Winch i Agent X9 blir bare altfor lite.
Heldigvis kommer det litt mer på dansk. Forlaget Cobolt kommer med bl.a. Tronheims Sprint eventyr, Jakten på tidsfuglen 7, og Natacha bokserie.
Donovan Comics kommer med bl.a. Max Jordan, Largo Winch, og Red Kelly.
Jeg var nettopp en tur i Brussel og så i butikkene der. Nyeste Sambre var nettopp kommet ut og forventningene var tydeligvis store. Det var masse flotte nye album, men dessverre kan jeg for lite fransk til å lese disse. Selv likte jeg svært godt “Den siste tempelridder” som vi fikk første album av i det danske Tempo nr 9 2009. Får få lest resten måtte jeg ta det uvanlige skritt og lese bokutgaven som serien er laget etter. Serien har hittil kommet som 3 album på fransk (Dernier templier).
Forlaget Cobolt
Donovan Comics
Dernier templier
— Øyvind B 3. July 2011, 13:50 #