GODT NYTT OG GODE GRØSS (19.02.12 )
To aktuelle serieutgivelser fikk sette dagsordenen for Bergens første Serietreff i 2012.
Av: Trond Sätre
Tegning: Eirik Andreas Vik
Etter tidligere å ha funnet vertskap på utestedet Vågen Fetevare på Bryggen, var Serietreff Bergen denne gangen flyttet til det verneverdige selskapslokalet Nøsteboden nedenfor Bergen Kino. Her var et panel samlet bestående av ordstyrer Kristian Hellesund, Egmont-redaktør Sigbjørn Stabursvik og serieskaperne Børge Lund, Roy Søbstad, Eirik Andreas Vik og Are Edvardsen. De tre førstnevnte er aktuelle med nye utgivelser, noe som naturlig nok kom til å dominere debatten.
Børge Lund er kommet langt i serie-Norge; Han er nå serieskaper på heltid, men leier kontorlokale for fortsatt å få inspirasjon til stripeserien Lunch. Nylig utkom hans andre Lunch-album ”Angry Kjell”, etter at det første (utgitt sist juni) har blitt et genuint samleobjekt på kort tid. ”Angry Kjell” var også den eneste irregulære utgivelsen som fikk del i Narvesens ”kjøp to tegneserieblader, få det dyreste til halv pris”-kampanje. Roy Søbstad kom nylig med utgivelsen ”Ulvene i Korridoren” fra Jippi Forlag, mens Eirik Andreas Viks serie Arild fikk plass i den andre utgaven av bilagsantologien ”Godt Nytt” (fulgte med Nemi nr. 2/2012).
Panelet fra Serietreff nr. 9. (Foto: Trond Sätre)
Og nettopp ”Godt Nytt” var en av kveldens hovedtemaer. Bladet formidler nye serier av foreløpig mindre kjente norske serieskapere, og følger således i fotsporene til utgivelser som ”Tusj” og ”Smult”. Men mens disse bladene ble forsøkt solgt på egen hånd, følger ”Godt Nytt” med som bilag til etablerte utgivelser (første nummer fulgte med Pondus 11/2011). Som Sigbjørn forklarer, formålet med Godt Nytt er å trykke ting han ellers ikke ville få lov til å gi ut. Fordi Godt Nytt følger med som et gratisblad trenger det ikke måles på hvor mye det selger, slik som Tusj og Smult måtte (det er da også en kjent sak av ingen av de to bladene varte særlig lenge). Eirik, som synes det er ”kjempemoro” å få Arild på trykk i Godt Nytt, ble involvert da redaktør Iselin Evensen (som også satt i redaksjonen for Smult og Tusj) inviterte ham til å delta på en Egmont-workshop. Sigbjørn Stabursvik mener at det publiserte Arild-avsnittet om kamuflasjeskjorta er hans beste arbeid; historien funker på universets egne premisser. Han understreker videre at de som prøver å skreddersy serier for bladet Nemi, trykker de ikke: ”Jeg må like det, og Lise [Myhre] må like det”. Han tok seg også tid å forklare hvordan den nåværende situasjonen for norske serieskapere oppsto, i alle fall fra en redaktørs synsvinkel: Suksessen til bladet Tommy & Tiger’n (et blad som for øvrig solgte ganske dårlig det første året; suksessen kom i oppoverbakke) genererte interesse for avleggerblader som Larsons Gale Verden og Ernie, som igjen førte til økt behov for flere biserier til å fylle bladene. Da redaksjonen i Bladkompaniet begynte å gå tom for relevante serier fra amerikanske distributører, søkte de etter norske talenter til å lage stripeserier. Sigbjørn har for øvrig en praktisk tilnærming til hele Godt Nytt-konseptet: Salgstallene går jevnt nedover for norske serieblader i sin alminnelighet, og Godt Nytt er et forsøk på finne det som kan få hjulene til å gå framover (underforstått: bremse den nedadgående utviklingen).
Dette var ikke et av hovedtemaene, men det virket høyst relevant å diskutere digitale serier ettersom Børge hadde skapt et lite stykke tegneseriehistorie da ”Angry Kjell” ble den første norske tegneserieutgivelsen som utkom samtidig på papir og pad. Roy har vært inne på noe av det samme; ”Ulvene i Korridoren” kommer nemlig med bonusmateriale(!) i form av en PDF som kan lastes ned fra hjemmesiden hans. Som Roy forklarer, ideen er enkel, koster ingen ting, og tok bare en ettermiddag å legge ut. Ekstramaterialet tilbyr blant annet en alternativ slutt.
Kveldens andre hovedtema var skrekkserier, med utgangspunkt i det nye skrekkbladet ”Støkk”. – ”Jeg er for alt som øker bredden, og er gammel horrorfan”, åpnet Roy med å si. Alle pasjonerte serielesere har et forhold til skrekkserier, enten deres generasjons blad het Sjokk, Skrekkmagasinet, Iskalde Grøss eller Nye Sjokk. Den moralske panikken som stanset det opprinnelig Sjokk etter bare ett nummer er fortsatt et levende diskusjonstema i norsk serieverden. Are hadde mange meninger om saken; han framhevet Iskalde Grøss på 90-tallet, da bladet trykket en strøm av EC-klassikere (og ikke bare i sjangeren skrekk), og han hadde flere forslag til skrekkserier som burde vært utgitt på norsk. Skrekkserier av norske seriekapere har en viss forhistorie i blader som ”Rødt, Hvitt & Rått” og ”Tomtes Sorte Sider”, og Kim Holm (som var til stede i salen) venter stadig på å få utgitt sin Lovecraft-tolkning ”Pickman’s Modell”. Men i panelet var interessen for selv å lage nye skrekkserier begrenset.
Kveldens siste tema var Vertigo, opprinnelig bare et samlebegrep for mer voksne serier fra DC Comics, men i dag en sterk institusjon i seg selv. Stabursviks nærvær var en viktig grunn til at temaet ble tatt opp nettopp denne kvelden. Som tidligere Bladkompaniet-redaktør var han nemlig en drivkraft bak de mange norske Vertigo-oversettelsene på 90-tallet. Sandman, Predikanten (Preacher), Hellblazer, Transmetro (Transmetropolitan) var de mest profilerte Vertigo-titlene som kom i norsk språkdrakt. Sigbjørn lurte inn noen Vertigo-serier da han fikk overta bladet Magnum og avleggeren Magnum Spesial. Siden kom flere Vertigo-serier på norsk i bokutgaver, på et tidspunkt da den internasjonale trenden med tegneseriebøker var i ferd med å bre seg for alvor. Men for det norske markedet ble det for mange fortsettelseshistorier. Salgstallene sank, og verken Predikanten eller Transmetro ble fullført i norsk språkdrakt. Da Kristian spurte om det er Vertigo-serier vi trenger på norsk nå, var panelet nølende. Fabler er den nyeste, men fra salen tillot Arild Wærness seg å foreslå Mike Careys Unwritten burde være den neste som får en sjanse.
Avslutningsvis valgte Kristian å framheve en ganske viktig nyhet: Kulturdepartementets pris for barne-og ungdomslitteratur er i år tilbake med en kategori for beste tegneserie, med følgende nominerte: ”Farmor og Jeg” av Anna Fiske, ”De 100 000 Dødes Øy” av Jason, og ”Fallteknikk” av Inga Sætre (flere detaljer i egen sak). Den tradisjonelle avsluttende spørrerunden dreide seg derfor om hvem panelet tror vil vinne. Problemet var at panelet ikke hadde lest så mye av det nominerte materialet. Eirik hadde ikke lest noe, men mente at Inga Sætre er en typisk prisvinner. Sigbjørn hadde heller ikke lest bidragene, men syntes Jasons bok hørtes best ut. Are var enig med Eirik, men poengterte at med Anna og Jason vet han hva han får. Roy har også bare lest Jasons bok, men har mest tro på Inga Sætre. Kristian skilte seg ut i panelet ved å ha lest alle, og ved å tro mest på Anna Fiske. Hennes serie er nemlig en typisk barneserie.
FISKE, JASON OG SÆTRE NOMINERT <- Eldre | Nyere -> IKKE BARE PÅ PAPIR
Koselig rapport. Husker ikke helt hvordan jeg ordla meg når jeg gjettet på at Inga Sætre ville stikke av med prisen, men mente ihvertfall at det var selve historien i “Fallteknikk” som hørtes ut som en prisvinner i forhold til de andre nominerte, som har vel så prestisjetunge navn. Mulig jeg formulerte det litt dårlig, og det tar jeg på min kappe.
Ellers takk for et hyggelig Serietreff.
— Eirik Andreas Vik 19. February 2012, 21:47 #
Og takk til den utrettelige Kristian Hellesund for solid arrangement og tilretteleggelse, som alltid.
— jostein hansen 20. February 2012, 23:25 #
Aftenposten hadde søndag stort helsides oppslag med Børge Lund og hans ferske utgivelse Lunch (nr. 2).
— jostein hansen 21. February 2012, 10:48 #