ENGLEBORN OG ASTRONAUTAR (16.11.12 )
Fonna forlag gir oss klassiske norske julehefteserier.
Fonna Forlag er måtehaldne i norsk samanheng, med berre to julehefte på marknaden i år, Vangsgutane og Ingeniør Knut Berg.
Vangsgutane byrja i fjor med nye eventyr, sett i eit meir realistisk 1940-tal med tysk okkupasjon, rasjonering og Quislingar, og fortset med det i år. I tillegg er halvparten av heftet eit opptrykk av heftet frå 1965.
Sverre Årnes og Ivan Andreassen går ein hårfin balansegang med å vise dei klassiske engleborna frå bygda samstundes som dei viser litt av korleis det faktisk var under okkupasjonen, omstende som naturlegvis ikkje kunne skildrast når serien starta på 40-talet.
Det kan diskuterast om dette heilt fungerer. I alle fall så endrar det ein del på korleis vi må lese karakterane. Det er ikkje berre enkelt å vere flinke og lydige under okkupasjonsmakta, og ein ser at Vangsgutane kjem i ei knipe mellom å verke for tyskervenleg og å verte meir rebelske og regelbrytande enn dei var opphaveleg, og dei hamnar mest på rebell-sida. Samstundes så vert Larris kanskje litt vel ufordrageleg når hans spit og peik kjem inn i denne konteksten.
Det er ei interessant vinkling på Vangsgutane, men for meg er resultatet at eg vert merksam på kor forenkla og urealistisk vangsgutane sine «engleborn» personlegdomar faktisk er i dei klassiske seriane.
Etter at den nye historia har gitt oss mykje å fordøye med radio-innsamling, rasjonering og nidrige Quislingar, så vert den eldre historia bakerst i heftet mykje luftigare, lettbeint spaning. Vangsgutane fer då opp i fjellet med ein Zoolog ved namn Marihane, der dei jaktar på sommarfuglar og tjuvslaktarar.
I kontrast vert denne eldre historia meir lettfordøyeleg, og eg set pris på den enkle framstillinga på ein måte som eg ikkje har gjort før.
Så over til Ingeniør Knut Berg.
I eit opptrykk av hefte 18 frå 1960 held Knut Bergs nemesis Dr Panga fram med sin plan om å ta over først jorda og så Mars og seinare resten av verdsrommet.
Berg, Alma og deira følgesvener vert kjende med marsbuarane og deira teknologisk avanserte sivilisasjon som synast å vere utan noko forhold til pengar og som på mange måtar skil seg frå jorda. Igjennom heftet vert det fokusert mykje på det framande og fantastiske, og alle dei teknologiske punkta i konflikten. Heilt til Dr Panga endeleg gjer eit framstøyt.
Ingeniør Knut Berg er ein veldig komprimert, plot-fokusert serie, og for dei av oss som er flaska opp på meir personfokuserte serier så kan den verke veldig tørr og utilgjengeleg. Der er mykje dramatisk potensiale som vert hoppa over for å få plottet framover.
Som biserie køyrer Fonna her ein 10 sider med Ola Nordigard av Erling Moen og Arne Wold, frå ca 1940.
Dette er bondehumor, om Ola Nordigard som endeleg får seg elektrisitet, med litt bonderomantikk attåt der ho Jomfru Bertine prøvar å få den noko motvillige Nordigarden til å fri. Det er ein serie med mykje humor og mykje melodrama i kjend såpestil.
Eg må ærleg innrømme at eg fekk meir ut av historia om Ola Nordigard enn Ingeniøren, dette var ein morosam og fengande serie.
Litt trauste album, men ikkje verst. Vel verdt å legge i juleheftebunken for dei av oss som er litt eldre.
Vangsgutane (2012)
(ny serie) Forfattar: Sverre Årnes, Teiknar: Ivan Andreassen
(Gamal serie- 1965) Forfattar: Leif Halse, Teiknar: Bjarne Kristoffersen
ISSN: 0804-032X
36 sider
43 Kroner
Fonna Forlag
Ingeniør Knut Berg (2012)
(Knut Berg 18/1960) Forfattar: Hallvard Sandnes, Teiknar: Jostein Ragnvald Øvrelid
(Ola Nordigard) Forfattar: Erling Moen, Teiknar: Arne Wold
ISSN: 1890-5579
36 sider
43 Kroner
Fonna Forlag
TEGNESERIETOKT I ØSTERLED <- Eldre | Nyere -> KREPSER OG GAMLE E.T.-ER
Gode innsyn i disse spesielt gammelmodige (et godt utrykk?) heftene fra en allsidig seriekjenner.
De som leser tegneserier på ulike nivåer bør merke seg hva han skriver i slutten av omtalen av Vangsgutane:
Han beskriver den eldre serien som “mer lettfordøyelig” og av den grunn setter mer pris på de eldre seriene med sin mer “enkle fremstilling”.
Av det kan vi slutte at en god tegneserie kan også være “lettfordøyelig”, og en “enkel fremstilling” kan være et tegn på kvalitet…
Veldig interessant, fordi mange “enkle tegneserier” med ren underholdningsverdi (tilsynelatende) har blitt beskyldt for nettopp det; å ha for enkle fremstillinger, og dermed ikke være gode og virkelighetsnære nok. Så kanskje bekjemperne av høykulturen endelig er på vikende front?
En god tegneserie kan være så mangt, alt fra Vangsgutane til Skyttergravskrigen av Tardi. Men likevel kan nok aldri Vangsgutane eller Ola Nordigard hale hjem SPROING-prisen…
Helt til slutt: Hvor tok den nye Knut Berg-versjonen veien, den ble neppe helt avsluttet…?
— Jostein Hansen 17. November 2012, 13:08 #
Ja, “gammelmodige” er et betegnende uttrykk. I aller høyeste grad. All respekt for Knut Roberts grundige anmeldelse! Jeg ER “litt eldre”, men må ærlig tilstå at disse heftene makter jeg ikke å mobilisere interesse for å lese.
— Bodil Revhaug 17. November 2012, 19:03 #
Har du forsøkt den nye versjonen av Vangsgutane, den som startet i fjor og som ikke har stempelet “gammelmodig”, og som altså forsetter med nytt kapittel i 2012?
Sverre Årnes er en erfaren manusforfatter som ofte har mer dybde i fortellingene enn det umiddelbart kan se ut til.
— Jostein Hansen 18. November 2012, 00:11 #
Det som er litt synd med den nye versjonen av VG, er at den på død og liv skal foregå i krigens dager, altså blir det reinspikka nostalgi og ikke noe særlig interessant for dagens barn og ungdom. Men det blir kanskje vanskelig å komme gjennom kaoset som dagens “leke-blader” gir uansett…
— Frank Flæsland 18. November 2012, 11:25 #
Har bladd og tyvlest litt i butikken og kjente bare at huff. Syntes eplenikkershistorier var utdatert allerede i tidlig barndom på sekstitallet. Lei av krigstiden! Gad ikke se Max Manus heller, mangler muligens det nostalgiske genet.
— Bodil Revhaug 18. November 2012, 15:21 #
Det viktigaste er å finne dei julehefta som ein sjølv (og dei yngre i familien) likar. Jula skal ikkje handle om å presse seg igjennom eit julehefte som ein synast er keisamt som om det er ei rein pliktøving.
Eg vil tru at Eon, Midthun’s Donald julealbum og Kollektivet, mogelegvis Pondus, kjem til å vere sikre val. Eg har ikkje fått lese dei enno. Håpet er å få anmeldt alt før 1ste Desember.
— Knut Robert Knutsen 19. November 2012, 07:30 #
Mine favoritter i fjor ble Wumo og Monty. Begge mangler foreløpig i nærbutikken, men årets juleheftestativ er forhåpentligvis ikke ferdigfylt.
— Bodil Revhaug 19. November 2012, 07:53 #
Sorterer Tintin under “eplenikkershistorier”?
Albumene leses fortsatt flittig den dag i dag…og filmen ble ganske populær.
Når vi ser hvor stort antall bøker og filmer som de senere år har omhandlet andre verdenskrig, så er det ikke det smule underlig at også enkelte tegneserier vil omhandle denne helt spesielle perioden i norsk historie.
Med Vangsgutanes historiske bakteppe skulle ihvertfall alibiet være i orden.
— Jostein Hansen 19. November 2012, 08:32 #
Vangsgutane er et konsept som tilhører tiden de ble laget for. De opprinnelige historiene skildret norsk hverdagsliv på bygdene med innslag av drama og glede. Byttingen Larris er et uheldig utslag av forskjellsbehandlingen av fattige og utstøtte, som delvis preget Norge på den tida (som nå?). Mesterlig illustrert av Norges fremste serietegner gjennom alle tider, Jens R. Nilssen. Nye fortellinger bør holde seg til “kanon”, men oppjusteres til moderne krav til manus. Å tegne bedre enn Jens R. er ren utopi og bør glemmes fortere enn råd er. Gutane som partisaner under krigen er ikke en ueffen ide.
— Arild 19. November 2012, 10:54 #
Dersom man tar det helt bokstavelig så “er årets juleheftestativ ferdigfylt”. Det er nemlig kun de mestselgende juleheftene som får lov til å stå der, og for juleheftene er det pallen over alle paller å komme i det stativet. Såvidt jeg kan se så må Knut Gribb, M, Mikke Mus og Langbein, Zits, Pels og Poter m. fl. feire jul utenfor juleheftestativet (sjokkselgeren).
— Øyvind B 19. November 2012, 18:08 #
Tror rutinene varierer fra butikk til butikk, Øyvind. I fjor ble ALT av julehefter samlet i digert pappstativ i mine nærbutikker, og det kom etterslengere langt ut i desember. Derfor går jeg nøye gjennom stativet på hver handletur før jul. Fjorårets Mikke og Langbein var forresten av gledelig standard.
— Bodil Revhaug 20. November 2012, 00:16 #
Godt mulig at rutinene varierer fra butikk til butikk. (tror ikke butikkene har rutine på dette). Men Bladcentralen sender ut en pakke sammen med pappstativet og ifølge Bladcentralen er det disse heftene som skal i sjokkselgeren. I de større utsalgene er det representanter fra Bladcentralen som reiser ut og setter opp sjokkselgeren og de er nøye med hva som skal i stativet.
Da Haakon W. Isachsen fortalte om julehefter på Raptus, var konkurransen om å få plass i sjokkselegeren et av temaene.
Selv synes jeg at alle juleheftene burde få plass der, men slik er det altså ikke (som regel).
Derfor vil også de heftene som ikke skal i sjokkselgeren ankomme butikkene mye senere.
— Øyvind B 20. November 2012, 15:54 #
Ah, forklarer at det kommer etterslengere. Her unnser man seg ikke for å stappe alt juleaktig oppi samme bingen. På bygda er anarki rådende styringsform:-)
— Bodil Revhaug 20. November 2012, 16:40 #