DET POPULÆRE FORMAT ( 7.09.13 )
Første Stribefeber byr på ikke bare ett, men to Serietreff. Det første handlet om nettopp striper.
Til stede var en veteran – Karine Haaland – og to stripetegnere som forhåpentligvis er på vei opp: Dadaph Serraph-skaper Bård Lilleøien og Ellen Bergheim, som i tillegg til å formilde tegneserier via Outland, også lager dem selv.
Karine jobber også med animasjon, og var dessuten den første norske stripetegneren som fikk seriene sine samlet i det store hardcoverformatet som etter hvert ble så vanlig for stripeserier som Pondus, M, Kollektivet, osv. Hun tegner fortsatt seriene sine, som nå har vignetten Snorre, Verdens Sinteste Mann, i bladet kollektivet. Imidlertid er det en stund siden hun kom med ei bok, og juleheftene hennes solgte visstnok for dårlig til å fortsette.
Ellen er kanskje mest kjent for «Nonsens», som også kom som eget album i tillegg til å gå som biserie i flere profilerte humorblader. I den seinere tid har hun jobbet med webserien «Lily», som er blitt samlet og utgitt i hittil ei bok, utgitt av hennes behjelpelige arbeidsplass Outland. Seriene har klare selvbiografiske trekk, forteller hun, i alle fall er den strekt personlig.
I anledning Stribefeber lanserer Bård Lilleøien det femte albumet med hans mest kjente kreasjon Dadaph Serraph, som han kaller en «episke stripeserie».
Panelet begynte med å diskutere inspirasjon. Karine tillot seg påstanden at vanlige folk ikke finnes. – Ser du på en buss, oppdager du at det er ingen «vanlige folk»; alle er rare! Bård forteller at inspirasjon ikke alltid er noe han er herre over. Ofte dukker ideene opp ukontrollert.
På spørsmål om hvordan samarbeid fungerer for dem som serieskapere, insisterte Ellen på at hun som serieskaper ikke kan samarbeide med andre, fordi hun har veldig klare ideer. Karine er derimot vant til å jobbe i team, fra animasjonsbransjen. Bård er også vant til samarbeid; f.eks. lagde han superserien «Fantastiskmann» etter manus av Fredrik Jullum. Dessuten har han et nytt serieprosjekt på gang, men foreløpig er det hemmelig hvem forfatteren er.
Forekommer det noen utvikling i paneldeltakernes serier? Det vil si, ikke i så mye i stil, men i innhold og kontinuitet? For Bård faller det seg naturlig i Dadaph Serraph, som har et univers i stadig utvikling. Ellen mente at det skjer naturlig i hennes serie Lily også, ettersom serien er selvbiografisk, og derfor utvikler seg i takt med hennes eget liv. Men Karine innrømte at dette er noe hun ikke egentlig tenker over.
.
Hva mener så deltakerne om selve tegnestilen? Bård liker verken å lese eller tegne realistisk, og har derfor lagt seg på en stil som er en blanding av mer «cartoony» stilarter. Ellen tegner Lily i en tydelig minimalistisk stil, men har også brukt andre stilarter til andre serier. Karine svarte på dette spørsmålet ved å snakke hvordan folk i animasjonsbransjen tar mye inspirasjon fra Disney – Ikke bare generelt, men også i konkrete studier.
På spørsmålet om hvilke stripeserier de vil anbefale, nevnte Bård «Tommy & Tigern», som han leser på en annen måte som voksen enn han gjorde som barn. Karine valgte å framheve «Asterix» som riktignok ikke er en stripeserie, men som hun kaller for en «langserie» med stripehumor. Ellen ville gjerne trekke fram nettserien «The Abominable Charles Christopher” av Kar Kerschel.
Et forsøk på å få i gang en liten debatt om actionstripeserier punkterte, ettersom paneldeltakerne undret seg over hvilke serier som i det hele tatt kunne passe inn under benevnelsen. Blant annet syntes Karine det var en litt villedende beskrivelse av «Fantomet», som etter hennes mening ikke har nok action til å kvalifisere.
Noe mer diskusjon greide Kristian å få i gang om spesialhistorier i stripealbum, selv om begrepet han foreslo på disse – «tegneserienoveller» – igjen ble bestridt særlig av Karine. «Noveller» høres for trist ut, mente hun. Ordet «korthistorier» ble forslått i stedet, og dette var noe som panelet lettere kunne enes om. Alle i panelet hadde laget korthistorier, og alle uttrykte også ønske om å lage noe enda lenger. Men for eksempel Ellen fryktet at hun ikke har tålmodighet nok til å jobbe med slike.
Mot slutten av debatten ble det også tid til å drøfte formatet på et mer generelt plan, og her kom Ellen med nyttige innspill: 98 % av tegneseriene som selges på Outland er engelskspråklige. Stripeserier er noe av det som selger minst på deres butikk, og ja, det inkluderer også Pondus. Trolig fordi den er så lett å få tak i boksamlinger med på det øvrige markedet. For på det norske mainstram-markedet er stripeserier fortsatte det som selger suverent best; det er så innlysende at det bare såvidt ble nevnt i denne debatten. På spørsmål fra Kristian om et bestselgende blad som Pondus burde promotere mer allsidige serier, stilte panelet seg tvilende. Leserne vil ha enkel humor, og de vil ikke at bladene skal fylles med vanskelig materiale.
Avslutningsvis ble paneldeltakerne spurt om hvilke ambisjoner de har framover. Karine vil jobbe mer på å illustrere bøker. Bård har mange ambisjoner, men vet ikke hvor mange han vil oppnå. Ellen svarte bare: Jeg gir meg aldri!
KVINNEN SOM KOM UT AV KJØLESKAPET <- Eldre | Nyere -> HVEM VINNER DEBUTANTPRISEN?
Serien Ellen Bergheim anbefaler heter vel “The Abominalble Charles Christopher” og lages av Karl Kerschel. Det er utgitt minst to samlinger for de som foretrekker å lese serier på papir.
— Jo 8. September 2013, 17:01 #
Jo: Takk for korreksjonen. Teksten er nå endret.
— Trond Sätre 9. September 2013, 08:34 #