OM SUPERHELTER OG SALGBARHET ( 9.09.13 )
Superhelter var et sentralt tema i begge Serietreff under helgens Stribefeber i Kristiansand.
Kanskje fordi vi blant gjestene fant Urban Legend-skaper Josef Yohannes og DC-manusforfatter Gail Simone. Begge var med i Serietreffs panel på søndag ettermiddag. Til stede var også Morten Harper, den svenske forleggeren Johan Kimrin, og butikksjef for Outland Kristiansand, Raymond Haugland.
f.v. Kristian Hellesund, Arild Wærness, Josef Yohannes, Johan Kimrin og Gail Simone. Raymond Haugland kommer inn fra høyre. Morten Harper er skjult bak Kristian. Unnskyld, Morten!
Tema var “Superheltserier og tegneseriedistribusjon i Norge”, og Kristian begynte med å spørre om hva panelet mener er god historiefortelling. Gail mente det avhenger om leseren kan relatere seg til historien, uansett sjanger, og understrekte også betydningen av mangfold. Debatten sporte imidlertid ganske fort av, da Morten festet seg ved Raymonds innledningsvise kommentar om at «tegneserier er hottere enn noensinne». Distribusjonen i Norge tyder snarere på det motsatte. Raymonds motargument var at de (Outland) selger mye amerikanske/engelskspråklig, og at serier også blir lest mye på nettet. Johan Kimrin, som utgir The Walking Dead (TWD) på svensk (og forsøksvis også på norsk), mente at prisforskjellen er mye av forklaringen, og understrekte også at det har vist seg å være et marked for TWD i Sverige. Videre påpekte Arild at salget av tegneserier stiger i USA, og Gail fulgte opp dette ved å påpeke at forhandlerne ikke har lidd tap etter at amerikanske serieblader ble gjort vidt tilgjengelige digitalt.
På dette tidspunktet følte Kristian at han burde lede debatten tilbake til det som var utgangspunktet, nemlig historiefortelling. Josef hadde synspunkter på dette – Action, følelser og mangfold er hans oppskrift. Alt er mulig i tegneseriene, understrekte Morten. Tegneserier var superheltenes domene så lenge fordi bare der var det mulig å skape de effektene som sjangeren krevde. Først med innføringen av digital teknologi har andre medier, som kinofilm og videospill, for alvor blitt superheltenes medium. Arild tillot seg for øvrig å utfordre Josefs definisjon av superhelt. Er ikke Urban Legend en actionhelt enn en superhelt? På den andre side, hvor går grensa mellom de to begrepene?
Kristian ville deretter høre litt mer om personlige favoritter. Morten foreslo (kanskje litt overraskende) Hulken, fordi han er inkarnasjonen av undertrykt raseri. Lynet (The Flash) har lenge vært Josefs favoritt, men ikke overraskende har han også sansen for superhelter uten krefter, så som Batman (fordi han er «conflicted») og Fantomet. Gail framhevet selvsagt de mest kjente DC-heltinnene, og kom også med en kommentar om viktigheten av karakterisering: Helter trenger en klart definert motivasjon. Hva driver dem?
Fra diskusjonen som favoritt-superhelter var veien kort til diskusjonen om favoritt-superheltgrupper. Raymond understrekte at grupper er mer fargerike og dynamiske. Hans favoritt er Watchmen. Ja , han var til og med fan nok av serien til å lese (den av Alan Moore uautoriserte) Before Watchmen! Defenders of the Earth (som slo sammen Fantomet, Mandrake og Lyn Gordon til ei gruppe) ble spøkefullt nevnt før Arild originalt nok framhevete Inhumans som en personlig favoritt. At Gail valgte seg Justice League valgte som favoritt var kanskje ikke helt overraskende, men grunnen til at hun gjorde det var litt original; Hun ser på dem som en dysfunksjonell familie. Morten valgte seg X-Men, for outsiderfaktoren, og på grunn av serien norske utgiverhistorikk (de gikk rett på Claremont/Byrne-perioden, som ofte blir holdt for å være blant de beste).
Kristian ville følge opp dette med en diskusjon om internasjonale superhelter, men her var det bare DCs norske c-listeheltinne Ice Maiden (senere bare Ice) som ble ordentlig diskutert. Så han fulgte opp med å starte en diskusjon om superheltenes framtid. Raymond mente at mer jordnære karakterer er veien å gå. Arild nevnte, som han har gjort flere ganger, at superheltpublisering fra de store, norske forlagene er døende eller dødt. En mulighet kan være å markedsføre dem som en annen sjanger. Josef framhevet viktigheten av internasjonal lansering, noe som han personlig allerede har mye erfaring med. Og Gail har selv sett at superheltene ikke er døende. Hun har besøkt steder som Kina og Indonesia, og erfart at figurene hun jobber med blir gjenkjent også der.
f.v. Kristian Hellesund, Morten Harper, Arild Wærness, Josef Yohannes, Johan Kimrin og Raymond Haugland
Så trakk Gail seg tilbake fra panelet, og diskusjonen, som til da hadde vært først på engelsk, gikk over til norsk. Samtidig gikk diskusjonen over til å handle om norsk distribusjon, skjønt den var allerede på vei inn i det sporet uansett. Arild har påstått at Norge bare har 10 gode utsalg for tegneserier. På ettermiddagens debatt innrømte han at dette var en spissformulering, men hvis du legger til de beste Narvesenkioskene og de beste allmenne bokhandlerne mente han at tallet kan avrundes til ca. 25. Raymond var naturlig nok enig i at Norge trenger flere slike. Johan, som kjenner systemet fra innsida, mener at det norske systemet er ganske likt det svenske. Også Josef delte sine erfaringer: Han hadde ventet tålmodig på svar fra Egmont ei stund før han tok med Urban Legend til Interpress og fikk hjelp der.
Hvorfor lyktes utgivelsen av TWD på svensk, men (enn så lenge) ikke på norsk? Johan mente som tidligere nevnt det har mye, eller alt, med prisen å gjøre. De dyrere norske utgavene inneholdt dessuten ingen ting som leseren ikke kunne få i de amerikanske. Norske forleggere burde satse på å utgi serier som ikke er så lett tilgjengelige på engelsk, mente Morten. Han mente også at bokmarkedet blir stadig viktigere, noe som vel kan kalles for en allmenn observasjon. Om innkjøpsordningen påpekte han at den pussig nok er blitt etterfulgt av generelt lavere tegneserieproduksjon, selv om dette kan være et overgangsfenomen. Arild hadde også et innspill om innkjøpsordningen, sånn helt avslutningsvis: Det finnes en underskog av serier som ikke er stor kunst, men som heller ikke er bestselgere som Pondus og Donald. Innkjøpsordningene kunne kanskje brukes til å hjelpe seriene i dette «mellomsjiktet»?
STRIBEFEBER I BILDER <- Eldre | Nyere -> SERIETREFF RULLER VIDERE
Morten har et aldri så lite poeng med å trekke frem serier som ikke er så lett tilgjengelige på engelsk.
Flere og flere av de fransk/belgiske seriene kommer i engelske utgaver, mens italienske serier har vist seg å ha livets rett i Norge (hvorfor ikke i Sverige også?). Her er det nok å ta av!
— Jostein Hansen 17. September 2013, 06:38 #